Nytt vaktårn av stein på Valbjerget. Tegnet av sin tid sin mest kjente arkitekt: Christian Grosch.
Valbergtårnet er nok ved siden av Domkirken den mest markerte bygningen fra eldre tid i Stavanger. Det sto ferdig i 1853, men var allikevel ikke det første brannvakt og vektertårn i byen. For på samme sted – og bare noen meters avstand, ble det samtidig revet et gammelt tretårn som hadde hatt den samme funksjonen i 195 år.
Trolig ble dette første tårnet reist som et ledd i den forsvarsberedskapen Stavanger opprettet i frykt for en krig mot England. Dersom fientlige skip var på vei mot byen, ville de bli observert på god avstand fra vakttårnet, som var utstyrt med en stormklokke som da skulle varsle innbyggerne om faren. Tårnet ble bygget i 1658-59 og sto på en grunnmur av stein. Byens byggekostnader var 69 riksdaler, men velvillige borgere hadde sørget for å holde utgiftene nede. Søfren byskriver foræret bl.a flere ni-alens sperrer til takhvelvet , og smeden tok ikke betaling for vindfløyen.
I 1711 fikk Stavanger`s vektere for første gang oppholdssted i tårnet, og i 1736 kom en fast brannvaktsordning som inneholdt klare bestemmelser for varsling av brann. Antallet vektere i tårnet øket utover på 1700 tallet til 6. To var alltid på post her, mens de 4 andre patruljerte i gatene. Vekterne hadde i 1727 fått nøyaktige instrukser om tidspunktene for de nødvendige utrop både fra tårnet og i byens gater.
Årene gikk, og den gamle trebygningen fikk økende behov for vedlikehold og reparasjoner. Tanken om å erstatte dette med et nytt og mer formålstjenlig brannvaktstårn ble etterhvert aktuellt for byens myndigheter.
I 1848 ble en henvendelse sendt Stadsconducteur Christian H.Grosch i Christiania – med ønske om å få forslag og tegninger til et nytt tårn på Valberget. Grosch var på denne tid en av landets mest kjente arkitekter, og hadde noe tidligere også tegnet Stavanger Gamle tollbod på Strandkaien.
Etter noen korrigeringer ble tegningene av det nye Valbergtårnet endelig godkjent i 1851, og byggingen kom raskt i gang. Det tok 3 år å fullføre bygget – som ble langt dyrere enn tenkt fra starten . Kostnadene var anslått til 3200 spesiedaler, men endte til sist på 9000 spesiedaler, og kanskje hadde Valbergtårnet neppe blitt reist om sluttregningen hadde vært kjent ved starten (!) Overskridelsene gikk ikke ikke upåaktet hen verken blant byens politikere eller byens borgere. Irritasjon, frustrasjon, stadige tilleggsbevilgninger, og sinte meningsytringer i sammenheng med ”pengesluket” kan avleses både i formannskapsprotokollene og byens aviser i byggeperioden: ”Kommunal uforstand” er en kommentar.
Da Valbergtårnet endelig var innflytningsklart i november 1853, og regningene betalt var likevel de fleste enige om at byen hadde fåtte et både vakkert og formålstjenlig brannvakttårn. Christian H.Grosch ble rost både for plasseringen og materialene som var brukt. Hugget naturstein, og en bygningsform som var tilpasset både fjellet og omkringliggende landskap ga en ”bymonumental” virkning ble det hevdet.”Det smukkeste monument Grosch reiste utenfor Christiania” og ”byens varde” var to andre omtaler av det ferdige Valbergtårnet.
Det gamle tretårnet fra 1658 ble nå revet. Kanskje brukte vekterne materialene som ved i sitt nye oppholdssted. De var noen år tidligere blitt fritatt for å synge i gatene, men fikk en ny oppgave: Hver jul-og nyttårsaften fra 1854 og flere år fremover fikk de ansvar for musikkunderholdning fra tårnet.
Den store ”ilddåpen” fikk Valbergtårnet i 1860 ved varslingen av storbrannen på Holmen i 1860. Andre store hendinger kan ikke knyttes til byens brannvakttårn – der vekterne kom og gikk til den siste sluttet i 1922.
Under siste verdenskrig ble tårnet tatt i bruk som observasjonspost av den tyske marinen – som bl.a da bygget inne hele skråtaket. Dette ble fjernet etter freden, og senere ble bygningen restaurert og ført tilbake til sitt opprinnelige utseende – i stilarten historisme.
Valbergtårnet ble fredet i 1987.
Se også 1659
Litteratur:
Stavanger 1814 -1914. Stavanger 1914.
Johannes Elgvin. En by i kamp. Stavanger 1956
Jan Hendrich Lexow. Stavanger Museum Årbok 1988.
e.k.s.k