1860 Storebrannen på Holmen
Natt til tirsdag 13 mars 1860 – mellom kl. 03.30 og 04.00, oppsto det brann i det såkalte Wasbøehuset på Kjerringholmen. Ilden ble oppdaget av piken Sara Marie Tørresen på loftet i den store trebygningen, som var sammenbygget med et sjøhus – og bebodd av flere familier. I etasjen under det brennende loftet lå garveriet til Anders Tollefsen.
Slik startet den største og mest ødeleggende bybrannen i Stavanger siden 1600 tallet.
Den kanskje beste samtidige skildringen av det som skjedde sto på trykk i ”Stavanger Amtstidende” ved middagstider dagen etter – den 14 mars. Da dekket aske, sot og nedbrente rester av bygninger og innbo hele Holmenområdet. Røk og illeluktende branngasser hang ennå tykk over hele byen
:”Midt under den almindelige Glæde, som hersked over det rige Sildefiskeri, hvor med Herren iaar har velsignet os, er vor By hjemsøgt af en stor ulykke der har bragt os følelige Tab som det vil Tage Tid at erstatte.
Nat til forrige Tirsdag kl.henimod 4 blev nemlig Byens Beboere vækkede ved Brandalarm. Der var udbrudt ild hos Garver Anders Tollefsen i det saakaldte Vasbøhus ved Kjærringholmen i et av de trangeste Strøg af Byen. Uagtet ilden strax blev opdaget og Sprøjten snart kom paa stedet, og Vejret var stille, stod dog hele Huset i lys Lue, førend man fik ordne sig saameget, at man kunde gjøre Ilden modstand, og den fik fik saaledes Tid til at udbrede sig til de omliggende Huse, der dels laa Væg i Væg med det, hvori ilden udbrød, dels ved en ganske smal Gade vare adskilte derfra. Et par krudt explosititioner bidrog ogsaa til ildens Udbredelse ved at kaste brændende stumper omkring og bringe nogle Sprøjter i Uorden. Ilden forplantede sig saaledes fra Hus til Hus, dels langs Østervaagsiden, dels opover Bakken og henad mod Holmen, i hvilken retning også vinden bar”.
”Stavanger Amtstidende” fortsetter med en detaljert skilding av brannforløpet og de store anstrengelser som byens brannmannskap, borgervernet, mange frivillige innbyggere – og også sjøfolk fra skuter i havnen gjorde for å begrense og stoppe ilden. Lenge var det en håpløs kamp. Brannen spredte seg snart i alle retninger – godt hjulpet av en økende og etter hvert kraftig vind fra sørøst. Slukkeutstyret var håndsprøyter, brannspann og brannstiger – utstyr som var sjanseløst mot en stor bybrann som denne. Brannbrønnene i området gikk snart tørre, og ofte måtte slukkemannskapet selv redde seg i sikkerhet for ikke å komme i livsfare.
:” I en tid af omtreent 9 timer var var saaledes omtrent 250 bygninger gaaede op i luer, og henimod 2000 Mennesker blevne husvilde. En Del af Østervaag hele Bakken, Holmen fra Søen af, indtil ligefor den sydlige Ende af Valbjerget. Skandsebjerget og Valbjerget indtil Kiellands Søhus paa Skagen udgjør det afbrændte strøg , hvor kun Valbjergtaarnet og S.Berners Søhus paa Holmen staar igjen.”:
Avisreportasjen slutter med disse linjer:
:” Uagtet saaledes Ulykken er stor, maa man dog, takke Herren for at den ikke blev endnu større, og for at Ilden blev standset der, hvor den stansede. Thi var Skrædder Baades Hus ikke bleven reddet, kunde det have seet galt ud for en større Del af Byen, naar man betænker, at flere større Huse derpaa følge efter hinanden opover Gaden, at de tilstødende Gader ere trange og smale, og at der var lang vej efter vand. At Brandvæsenet arbejdede med ufortrøden iver, ere vist Alle enige om, men at Ødelæggelsen alligevel blev saa stor, kan man ikke undres over naar man betænker hvor uregelmæssig og tæt bebygget det afbrændte Strøg var”:
Gjennom denne nøkterne reportasjen om brannkatastrofen skimter vi samtidig beskrivelsen av en bydel i kaos og mennesker i fortvilelse og redsel. Kanonskudd fra Valbjerget og tunge klokkeslag fra Domkirken varslet brannen. Samtidig som byens vektere løp omkring i gatene og vekkert søvndrukne innbyggere Etter få timers håpløs kamp mot flammene innså brannmannskapene at den eneste muligheten for å forhindre at også bebyggelsen og bykjernen utenfor Holmenområdet ble antent – var å prøve å begrense ildens retning mot sør. I en linje noenlunde mellom Skagen og Østervåg.
Den siste og avgjørende kamp mot flammene var redningen av skredder Baades hus øverst i Bredgaden i 13,30 tiden på branndagen. Bygningen ble oversprøytet av vann fra flere brannsprøyter, og huset dekket av våte seil. Samtidig, og på motsatt side av gaten rev brannmannskapene ned huset til kjøpmann Ellingsen. Der stanset brannen.
For beboerne i de 250 bygningene som etterhvert tok fyr ble det en kamp mot tiden. Alle ville redde mest mulig av eget innbo og løsøre før husene kom i flammer. For kjøpmenn og butikkeiere var kanskje situasjonen verst. Store lagre måtte tømmes og varene fraktes ut på gatene. Fra utallige vinduer og dører ble samtidig private møbler og utstyr båret eller kastet ut. Men ofte kom verken lagervarer eller innbo videre, og brant opp. Mange klarte allikevel å berge noen av sine egne eiendeler mens ildtunger og gnistregn slo høyt mot himmelen. Og fikk fraktet dette i sikkerhet. Mye ble plassert i store hauger på det ennå islagte Breiavatnet. Også husdyr måtte bort fra brannområdet. Bl.a kyr som ble drevet opp til det området som nå er Nytorget.
Intensiteten og heten fra brannen var så sterk at også mange husvegger på andre siden av Byvågen – i Strandgaten på Skagensiden ble sterkt oppvarmet. En av bygningene her tok også fyr – sikkert som følge av vindblåste gnister – men ilden ble raskt slukket. I selve brannområdet var de oljemalte trehusene som sto tett i tett i de smale gatene så lett antennelige at mange kom i flammer på 20 meters avstand – uten hjelp av vinden.
Da bybrannen etter ca 9 ½ time endelig ble stoppet for godt øverst i Bredgaten, var 250 bygninger gått tapt. De fleste bolighus, men også noen sjøhus. Aske, og forkullede rester av treverk dekket Holmenområdet. Sotete skorsteinspiper reiste seg over brannruinene. Noen ganske få bygninger hadde allikevel unngått flammene som ved et mirakel.
2000, eller 12,5 % av byens vel 15000 innbyggere mistet sine hjem og ble husløse i brannen. Assuranseverdien av de nedbrente bygningene ble beregnet til 213 000 spesiedaler, men mange hadde verken forsikret eiendom eller innbo og sto på bar bakke økonomisk.
Enkelte hadde imidlertid ”forsikret” huset på sin egen måte. Det ble fortalt om en haugianer som hadde sjøhuset sitt fullt med sildetønner. Ilden nærmet seg bygningen, og noen gikk i god hensikt i gang med å lempe tønnene på sjøen – for å redde inholdet. Da skrek haugianeren :”Ikkje ei tynna sild på sjøen ! Vil Gud bevara hus`e , bler de ståan`es. Som det sannsynligvis neppe gjorde.
Men ingen mistet livet under bybrannen. D e t kan nok betegnes som et under.
Etter hvert kom brannetterforskningen i gang. Og søkelyset ble snart rettet mot garver Anders Tollefsen som drev sin virksomhet under loftet der brannen startet. Flere vitneutsagn og uklare omstendigheter knyttet ham til branntilløpet. Tollefsen nektet seg imidlertid skyldig, og da avgjørende bevis manglet ble han frifunnet av byfogden i Stavanger. Men måtte allikevel betale saksomkostninger. Dommen ble deretter påklaget til stiftsoverretten i Kristiansand, som imidlertid stadfestet avgjørelsen i Stavanger. Det samme gjorde høyesterett noe senere.
I 1871 emigrerte Anders Tollefsen til Amerika. Kanske skyltes det ubehag – knyttet sammen med mistanken mot ham fra mange som 11 år tidligere kanskje hadde mistet alt de eide i brannen – som utløste reisen over Atlanterhavet.
Bybrannen i 1860 ble etterfulgt av en helt ny reguleringsplan for den nedbrente bydelen. Den tidligere selvgrodde, ujevne og tette bebyggelsen med sine trange gater og smug, ble erstattet med rettlinjede kvartaler og brede gater som bedre sikring mot spreding og bekjempelse av eventuelle senere branner. Byens myndigheter igangsatte også byggingen av et nytt vannverk ved Mosvannet. Som både skulle gi innbyggerne skikkelig drikkevann og brannmannskapene bedre slukkevannstilgang om det ble nødvendig.
I løpet av få år var brannområdet gjenoppbygget. Så godt det lot seg gjøre fikk huseierne beholde sine tidligere tomter. Men mange måtte også flytte til et nytt sted. Mens det tidligere hadde vært 212 tomteeiendommer ble dette nå redusert til 187. Men antallet bygninger økte imidlertid fra 250 til 270. Flere enn tidligere var nå også i to etasjer.
Tilsist en liten opplysning. Wasbøehuset – der ”stor”brannen i 1860 startet – lå omtrent i krysset mellom dagens Breigate og Østervåg.
Litteratur:
Anders Haaland: En by tar form. Stavanger 1999.
Karsten Skadberg: Stavanger – vår egen by. 1975.
Arne Bang Andersen: Streiftog i gamle Stavanger.1973.
Reidar Frafjord: ”Storebra`en i 1860. ”Stavangeren” 2004
(Medlemsblad Byhistorisk Forening Stavanger)
e.k.s.k