1921

Storstreiken i Stavanger i 1921

”Det maatte bli kollisjon  naar politibetjenten stillet sig iveien for ham.”

Stort sett er vel stavangerne sindige mennesker som sjelden lar følelsene ta overhånd og i samlet flokk går løs på politiet. Og i etterkant kommer i fengsel for oppførselen. Men det skjedde høsten 1921, og bakgrunnen hadde både sosiale og klassetilknyttede årsaker.

Etter en periode med forholdsvis lav arbeidsledighet, bedrede lønnsforhold og stigende priser  inntraff et brått skifte etter første verdenskrig. Utover i 1920-årene kom påny en økonomisk krise og dårligere tider både for næringsliv og arbeidssøkende. Mange jobber ble borte, og uro over utviklingen økte blant befolkningen. Ikke minst blant etterhvert mange med tilhørighet til  arbeiderklassen, der mange var medlemmer i LO.

I 1921 tok denne situasjonen en alvorlig vending. Landets arbeidsgiverforening ville ikke rolig se på at store deler av næringslivet opplevde trange tider og slet med dårlig økonomi. Og hvor lønnsutgiftene var en viktig utgiftspost. Foreningen krevde derfor at medlemsbedriftene fikk anledning tiå å kutte lønningene med inntil 25%.                                                                                                           Men dette var ikke nok for et flertall av landets skipsredere. For matros-og fyrbøterunionen ønsket de en lønnsreduksjon på hele 33% fra første april 1921, og ytterligere lønnsreduksjon med 25 % fra 1 oktober. Forslaget fikk store og dramatiske følger. Matros og fyrbøterunionen gikk til streik, og deretter gjorde Maskinistforbundet der samme. Landsorganisasjonen (LO) fryktet nå at utspillet fra skipsrederne ville få andre arbeidsgivere til  å følge etter, og varslet derfor generalstreik for 120 000 medlemmer fra 26 mai.

Myndighetene kunne ikke akseptere at bl.a landets vare-og posttransport i denne situasjonen ble lammet, og rekvirerte derfor flere skip som både ble bemannet med utskrevne og frivillige mannskaper. Streikebrytervirksomhet ble organisert gjennom den såkalte ”Samfundshjelpen”, og etterhvert ble også politi og soldater satt inn mot streikende arbeidere i flere byer.  Disse mottrekkene for å svekke effekten av storstreiken utløste sterke reaksjoner  Så også i Stavanger der mange følte at ”nok var nok”.

En av dem var Børge Olsen-Hagen, redaktør i avisen 1-mai. Flere krasse artikler om myndighetenes håndtering av arbeidskonflikten kom på trykk i avisen. Ikke minst i forbindelse med myndighetenes bruk av militæret. En av disse hadde overskriften:” Makthaverne har tatt det første skritt  henimot borgerkrig”.

I Stavanger ble losse- og lastearbeidere tidlig irritert av bruken med  streikebrytere som ofte samarbeidet med  politiet.                                          

To fagforeninger som organiserte disse arbeidstakerne  gikk derfor til sympatistreik med sine medlemmer, og satte ut streikevakter for å stanse lossing-og lasting av skip langs byens kaier, og forhindre at politiet grep inn.

Tilspisset og dramatisk ble situasjonen  den 10. mai da nattruteskipet ” Sandnes” kom til kai byen. Skipet skulle losses, og  arbeidet utføres av frivillige fra ”Samfundshjelpen”. Da dette ble kjent blant de streikende arbeiderne ble det stormløp mot kaien. Det et samme gjorde 50-60  politibetjenter anført Stavanger`s politimester som sperret Skansekaien for å hindre de streikende å forstyrre streikebryterne i arbeidet. Forbitrede og rasende arbeidere søkte råd hos redaktør Børge Olsen-Hagen og faglig sekretær Adolf Olsen som også var ankommet. De oppfordret  de streikende til å gå om bord i skipet og forhindre at det fikk forlate kaien. Dette utløste regulære slosslamper mellom politiet og streikende  der politiet gjorde ivrig bruk av køller. Under bataljen gled ”Sandnes” bort fra kaien. Uroen ble nå dempet, men økte påny da det oppsto rykter om at noen av de streikende arbeiderne var anholdt og ført bort av politet. Den etter hvert store folkemengden – og ikke lenger bare streikende – forflyttet seg nå til politistasjonen og forlangte de arresterte løslatt. Påny kom politikøllene i sving i ”øst og vest” for å sitere et øienvitne. De streikende samlet seg deretter i sitt eget avholdslokale i Brødregata, og ble her enige om å anmode politimesteren om å løslate arrestantene. Det ble gjort to forsøk som ikke førte frem.

Også neste dag fortsatte urolighetene. Denne gang la nattruteskipet ”Stavanger” til kaien med streikebrytere om bord. Påny kom det til håndgemeng mellom streikende, tilskuere og politikonstablene der køller og knyttnever ble tatt i bruk med betydelig brutalitet.

Frem mot 17. mai rådet nærmest ”unntakstilstand” og stor spenning i byen over situasjonen. Politiet var i høy beredskap og på vakt mot større folkeansamlinger som kunne utløse nye tilløp til uro. Denne ble ikke mindre i sammenheng med LO sin varslede generalstreik 26. mai, og myndighetes mobilisering og utplassering av en del av Jæderens Landvernsbataljon i Stavanger sine gater for å sikre ro og orden.

Etter hvert roet spenningen seg. Den 10. juni ble generalstreiken avsluttet, men uten at arbeiderns fikk særlig gjennomslag for sine ønsker. De måtte akseptere at lønningene ble betydelig redusert.

Vårens uroligheter i Stavanger i 1921 fikk et rettslig etterspill om høsten.

5 av de mest aktive streikende arbeidere ble tiltalt. 25 vitner var også innstevnet i saken. Børge Olsen-Hagen og Adolf Olsen  fikk særlig rettet søkelyset mot  seg . Førstnevnte innrømmet å ha anbefalt de streikende å gå til kaien, gå om bord i skipet og her forsøke å overtale streikebryterne til å gå i land., Og om nødvendig først bryte seg gjennom politisperringer. Adolf Olsen hadde gått opp på en kran og ropt ut et spørsmål om streikebryterskipet kunne forlate kaien. Og fått et rungende nei til svar.  ”Umiddelbart  etter gik man paa. Politiet ble presset litt tilbake, men tok da til køllene, og de streikende måtte da gi opp. Olsen-Hagen talte sa til 3, og var nå selv blant dem som påny forsøkte å sprenge politisperringen. Olsen kunne ikke huske at han selv hadde ropt ”gaa paa”, men det kunde godt være.”

En annen av de 5 tiltalte, Andreas Knutsen, ble tiltalt med forsett å ha løpt på en politibetjent, men det protesterte han på.” Han hadde været i ekstase, og hadde faaet det for sig at han skulde til baaten, og det maatte bli kollisjon naar polibetjenten stillet sig iveien for ham.”

Redaktør Børge Olsen-Hagen og faglig sektretær Adolf Olsen ble begge dømt til 6 måneders betinget fengsel for sin deltagelse og opptreden under storstreiken i Stavanger 1921.

Erling K.Sømme Kielland.

Litteratur:
– Stavanger Byleksikon. 2008
– Stavanger Aftenblad e-avis
– Internett