1925
Stavanger feirer byens 800 års jubileum.
Bilde: Fra Minneboken om Stavanger
Bispeinnvielse. Jubileumsutstilling. Folkefest.
I 1925 feiret Stavanger at byen var blitt 800 år – med oppføring av Domkirkens i 1125 som ankerfeste. Juni var utpekt som måneden med de største og viktigste arrangementene – biskopinnsettelse, utstillinger og en stor folkefest – men allerede lang tid i forveien bragte byens aviser mengder med informasjon og artikler om fortid, nåtid, og det som skulle skje i jubileumsåret. Insendte leserinnlegg kom også på trykk Som et 5 vers dikt i Stavanger Aftenblad: Vi tar ned et av dem : (sitat)
” Nu virak og blomster man om dig slår Du unge, men ganle av dage.
Og det som de ranet, du atter får Med rentes renter tilbake.
Din sjæl blev ei bitter, du motgang har mødt
Og medgang du tok det som mågen.
Du elskes av alle , hver en du har født Fra Møllehaugen til Vågen.”
Bispedømmet gjenreises påny.
Stavanger hadde vært bispedømme med egne biskoper fra Domkirken ble bygget omkring 1125 og frem til 1682. Da ble det brått slutt. Det kom kongelig befaling fra København. Byen skulle ikke lenger være eget stift med domkirke og biskop. Disse funksjonene var overføret til Kristiansand. Samtidig ble Stavanger fratatt sine gamle kjøpstadsrettigheter. Biskop Jacob Jensen Jersin fikk ordre om å dra til sin nye bispeby sammen med domkapitlet så snart som råd. Det tok tid før han kom av sted. Først i 1684 skjedde avreisen til Kristiansand.
Tiden og århundrene gikk. Grensene for det store Kristiansand stift forble uforandret. Men utover på 1900 tallet mente etterhvert flere at biskopens forskjellige oppgaver ble for mange og krevende for en person. Og da særlig i forbindelse med det tilsyn og de kontrolloppgavene biskopen skulle ivareta overfor de mange prestene i bispedømmet.
Stavanger Domkirkes sokneprest Ragnvald Gjerløw, var blant dem som mest markert tok til orde for å få den gamle bispestolen tilbake til byen. I 1920 holdt han et foredrag om saken, og tanken fikk snart stor tilslutning – ja tildels begeistring. De fleste by- og herredsstyrene i Rogaland støttet forslaget. Det samme gjorde fylkesmann Thv.Larsen.
1923 innledet Rogaland for alvor kampen for å gjenopprette sin gamle bispebystatus. En delegasjon bestående av fylkesmannen, Gjerløw og skoleinspektør Tveteraas dro til Oslo, og la frem forslaget for stortingspresidenten. Også formann i kirke og undervisningskomiteen fikk besøk. Og det var stortings-og stavangermannen Tjalve Gjøstein. Han hadde på et tidligere tidspunkt hjemme i Stavanger selv vært medlem av en komite som skulle forberede et slikt møte med regjerings- og stortingspolitikerne (!)
I årene som fulgte frem mot 1925 fikk spørsmålet om opprettelsen av et nytt Stavanger Bispedømme en lang og omstendelig behandling av rikets øverste myndigheter. Ikke minst var jo dette også et økonomisk spørsmål. På et tidspunkt var redaktør Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad en viktig medspiller for byen. Han satte som betingelse for å gå inn i regjeringen J.L. Mowinchel, at regjeringen enstemmig skulle gå inn for gjenopprettelsen av bispestolen. Og fikk det som han ville.
Odelstinget og lagtinget hadde saken til behandling. Her var spenningen stor, og avgjørelsen lenge uviss – man endte med at lagtinget til sist omgjorde et tidligere nei vedtak til JA. Stortinget ga sin endelige tilslutning 11. august 1924. Stavanger Bispedømme skulle gjenopprettes fra 1. januar 1925. Som var 800 år etter at kong Sigurd Jorsalfar i 1125 første gang hadde gjort det samme.
Dermed var saken vunnet for Stavanger.
Agderfylkene hadde naturlig nok fulgt denne saken med største interesse. Og både fylkeskommunale og lokale politikere protesterte under hele behandlingen kraftig mot forslaget.
Det nye Stavanger bispedømme sitt område var begrenset til Rogaland fylke. Der det var 6 prostier og 31 prestegjeld. Hovedkirken skulle være Stavanger domkirke, hvor også preste-og senere bispeinnvielser skulle foretas.
Ragnvald Gjerløw ble utnevnt til domkirkens første domprost. Og i desember fulgte valget av biskopen, som ble Jacob Christian Petersen – sokneprest i St.Petri menighet i hjembyen.
Bispeinnsettelsen foregikk søndag 7. juni 1925. Den ble gjennomført under stor festivitas, med mange gjester og stor jubel og deltagelse fra byens innbyggere. Kong Haakon 7. var ankommet med panserskipet Norge – og både statsminister, statsråder, biskoper, og annet prominent folk fylte domkirken under bispeinnvielsen – som ble foretatt av Kristiandsand- og Agderbiskop Bernt Støylen.
Også i skolegården på Kongsgård kunne folk følge begivenheten. For første gang i byens historie overførte en sprakende høyttaler høytideligheten i kirken. Sikkert også en stor opplevelse i teknisk sammenheng for mange tilhørere.
En uventet og litt penibel situasjon inntraff da kongen etter innvielsen skulle besøke Bispekapellet. Helt overraskende var døren her låst, og vertskapet uten nøkkel. Det ble en noe trykket stemning – som imidlertid ganske fort ble avløst av smil og befriende latter da kongen utbrøt:”Har Stavanger ventet på sin biskop i snart 300 år, kan vel vi vente noen minutterfør nøkkelen kommer til rette”.Det gjorde den også.
En middag i Frimurerlosjens festsal avsluttet arrangementene rundt bispeinnvielsen. På menyen sto i rekkefølge: Kokt laks – Grillet hønekylling og Dessert.
Jubileumsutstillingen i Bjergsted
Neste dag, mandag 8. juni – hadde kong Haakon andre viktige oppdrag i byen. Da åpnet han både Stavanger sin store jubileumsutstilling i Bjergsted, og den nye vakre bygningen til Stavanger Kunstforening på Madlaveien.
Festlighetene i Bjergsted startet kl 12.00, og ble bivånet av flere tusen tilskuere. Etter taler av konge, stortingspresident og statsminister, ærklærte kongen jubileumsutstillingen for åpnet. Utstillingen presenterte det rogalandske og Stavanger sitt næringsliv i et omfang og variasjon som aldri vist tidligere. I utstillingskatalogen som var til salgs sto utførlig informasjon om arrangementets ramme og formål : ” Den skal gi et saa korrekt bilde som mulig av Stavanger by, og dens opland, denskulturelle utvikling og næringslivets stilling i jubileumsåret, med anledning til deltagelse fra Stavanger og Rogaland fylke.
Av Stavanger kommune blev Bjergstedparken avgit til utstillingsområde, og efter en avholdt arkitektkonkurranse besluttredes i januar iaar utstillingens hall opført efter arkitekt Ergas utkast. Utenom utstillingslokalet er ogsaa de øvrige bygninger på utstillingsområdet tat i bruk, likesaa har Stavanger Turistforening latt opføre en sportshytte av rundtømmer”.
Katalogen opplyste også at at 201 deltakere var representert på utstillingen.
Kunstutstillingen i Kunstforeningens sitt nybygg på Madlaveien.
Klokken 13.30 sto en annen viktig begivenhet på programmet. Da flyttet Stavanger Kunstforening – landets eldstre i sitt slag – inn i sitt flotte nybygg på Madlaveien. Den hadde kostet foreningen 160 000 kroner og tatt flere år å finansiere. Også her var det kongelig åpning og omvisng for inviterte gjester. En stor maleri- og kunstutstilling var gjort klar, og flesteparten av kunstnerne hadde tilknytning til Stavanger og Rogaland.. Over 400 kunstverk ble vist. På veggene hang malerier av bl.a Bernhard Hinna, Emil Abrahamsen, Per Gjemre,Lauritz Haaland,Sigurd Moe, Jacob Sømme, Ole Tjøtta, Knud Baade, Johan Bennetter, og Carl Sundt-Hansen. Lars Hertervig var også representert med ikke mindre enn 47 malerier og akvareller.
Den siste oppgaven for kong Haakon denne dagen ventet i Bjergsted klokken 20.00 om kvelden.
Folkefesten i Bjergsted.
Folkefesten ble innedet med en lang talerekke – og det var ikke ”hvemsomhelst” som fikk ordet – i denne rekkefølgen:
1- Tale for H.M Kongen v Torjer Meling (Stavanger`s ordfører)
2- H.M Kongen – tale for Stavanger.
3- Redaktør Rygh – tale for Stortinget.
4- Stortingspresident Lykke svarer..
5- Fylkesmand Larsen – tale for den Norske Regjering.
6- Statsminister Johan Ludvig Mowinckel svarer.
7- Stortingsmand Norem – tale for Rogaland Fylke.
8- Opmand i fylkestinget Steinnes svarer.
Den offisielle åpningen ble fulgt av flere opptredener, bl.a”avsyngning” av kantater, konsert av Divisjonsmusikken i en ny musikkpaviljong, og konsert av Kommunekorpset.
Skumring gled over i tidlige nattetimer mens flere tusen stavangere og andre besøkende ble tilbudt variert underholdning og bevertning, og forventningsfulle myldret inn og ut av utstillingsbygningene og den nybygde paviljongen.
Neste dag skrev en stavanngeravis dette: ” En straalende folkefest i Bjergsted..12-15000 mennesker tilstede. Naar en bys historie næste gang skal skrives, vil beretningen om 800 –aars jubileets festligheter bli et pragt kapitel. Taler av konge, ordfører, fylkesmann, stortingspresident og statsminister”.
Publikumstilstrømmingen vedvarte i ukene som fulgte. Ikke minst fordi det gjentatte ganger ble invitert til spesielle arrangementer. Den 20. juni ble det f.eks annonsert at i tillegg til middagstilbud, også var konsert av Haandverkernes Sangforening, dans og carbaretforestilling.
Jubileumsutstillingen ble avsluttet 8. juli, og hele tiden hatt ”det mest straalende sommervær”ifølge avisene.
Kanskje var det folkefesten og jubileumsutstillingen i Bjergsted i 1925 som i ettertid ble husket lengst av stavangerne det året byen feiret sin 800 år gamle historie.
Arrangørene og Stavanger kommune hadde også gode grunner til å være fornøyd med jubileumsutstillingen. De største utstillerne hadde garantert for mulige tap med 50 000 kroner. Da alle utgifter var summert, viste regnskapet et overskudd som var så stort at jubileumskomiteen kunne sende garantistillernes erklæringer tilbake, og gi Bjergstedpaviljongen, som også hadde kostet 50 000 kroner, som gave til kommunen.
Erling K.Sømme Kielland
Litteratur:
– Stavanger. Byen og menneskene. Stavanger 1974
– Stavanger Handelsforening gjennom 100 år Stavanger 1936.
– Minneboken om Stavanger. Stavanger 195?
– Stavanger 1125-1425-1925. Stavanger 1925.
– Stavanger Byleksikon. Stavanger 2008
– Stavanger Aftenblad. e-avis
– Internett