Bystyret vedtar Stavanger sitt offisielle byvåpen : ..”en på blå bunn liggende, avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder”.
Byvåpenet i Stavanger har en lang og delvis uklar forhistorie. Kanskje startet den allerede på 1200 og 1300 tallet med tilknytning til Stavanger Domkirke. To eldre segl er kjent fra denne tid, og begge viser et katedralmotiv som utvilsomt knyttet det til det kirkens øverste presteskap. Om dette også fungerte som et ”bysegl” er imidlertid ukjent, og vi må helt frem til 1902 da Stavanger sin borgermester (og kjente forfatter) Alexander L.Kielland på sitt kontor ”gjenfant” byens signet som hadde vært brukt sammen med hyllingsbrevet til kong Christian 4. i Oslo i 1591. To rådmenn, Christian Nilsen Trane og Eiler Speckmand, sammen med de fremtredende borgere Egbert Jespersen og Willum Jenssen var byens utsendinger i denne forbindelsen.
Hvem som foreslo og laget byvåpenet er uvisst. Stavanger hadde på denne tid flere gullsmeder. Det er likevel mest sannsynlig at byfogden og gullsmeden Hans Johansen er rett person. Han var da en fremtredende borger, og mestermerket I er inngravert på signetet. (J ble ofte skrevet I på denne tiden i navnesammenheng.)
Frem mot vår tid ble det opprinnelige byvåpen motivet benyttet og brukt i noe ulike utforminger. Etter 1814 var en eikestubbe med 3 spirende blader gjeldende, og over inngangsdøren til Valbergtårnet er ennå dette bevart. Det samme gjorde tidligere Stavanger Sparekasse og andre bedrifter, og helt frem til i dag har idrettslaget Viking eikemotivet som sin vimpel logo.
Utover på 1900 tallet kom det ønsker om å gi byvåpenet en … ”heraldisk korrekt form”… Riksantikvaren var bl.a. opptatt av dette i sammenheng med gjenopprettelsen av Stavanger som bispedømme. Flere forslag ble utarbeidet, og det som til sist ble brukt var fremlagt av professor i kirkehistorie dr. Olaf Kolsrud. En viktig årsak til at denne saken tok lang tid var motivet på sølvsignetet.Skulle dette forestille en vinranke, eller en spirende eikestubbe ? Botanikere ble tatt med på råd, og deres konklusjon var at dette utvilsomt var en vinstokk og vinranke. Det kom som en overraskelse for mange, og falt nok ikke ” helt i god jord” hos bl.a deler av byens avholdsmiljø.
Stavanger Aftenblad hadde også motforestillinger til valget av vinranken, og kommenterte bystyrets vedtak i april under overskriften:” Et nederlag.”
”Som rimelig kan være, gikk bølgene meget høyt om Stavangers byvåben, segl og flagg. Den linje Aftenbladet har fulgt i dette spørsmålet, led et klart nederlag. Vi har ikke annet å gjøre enn å ta det til etterretning. Under ordskiftet falt det harde ord mot professor Kolsrud. Professoren måtte regne med det etter den måten han selv har tatt saken på. Enkelte linjer av hans videnskapelige utredning har lite hverken med videnskap eller sømmelighet å gjøre. Vi tenker da særlig på den ofte gjentatte setning ”..En avkvistet vinranke uten druer må være et betetegnende emblem for en by med Stavangers standpunkt i avholdssaken..” Dette var ikke et avholdsspørsmål. Men den gode professor Kolsrud har gjort sitt beste for å erte folk opp.”
Tradisjonen med å bruke vinrankesymbolet som et religiøst og kristent motiv har en lang sentraleuropeisk tradisjon. Den avkuttede trestammen symboliserer døden, og de spirende bladene treenigheten og oppstandelsen. I trappen i Stavanger Domkirke er en vinrankebord i kleberstein innhugget som dekorasjon – et vitnesbyrd om motivets betydning for biskop og korsbrødre også i middelalderens kirkeby Stavanger.
Byvåpenet er kommunens logo i kombinasjon med teksten ” Stavanger Kommune”.
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
-Stavanger Byleksikon. Stavanger 2008
-Geir Atle Ersland. Stavanger bys historie. Bd.1 2012
-Johannes Elgvin. En By I Kamp. Stavanger bys historie 1536-1814. Stavanger
1956.
-Stavanger Aftenblad – e-avis.