Oljemuseet åpner.
Stavanger var i 1972 blitt Norge`s oljesentrum. Den Norske Stats Oljeselskap (Statoil) og Statens Oljedirektorat fikk dette året sine hovedkontor i byen.
En ny tid var innledet. Oljevirksomheten i Nordsjøen hadde allerede et betydelig omfang. Store inntekter – både til landet og oljeindustrien ble hver dag pumpet opp fra havbunnen. Samtidig hadde flere tusen mennesker fått nye arbeidsplasser.
Overgangen til oljealderen betød på mange måter også et tidsskille av historisk betydning både for nasjonen og innbyggerne. Og tidlig var det noen som forsto at dette var norgeshistorie som måtte dokumenteres for ettertiden – i et eget museum !
Tre av de første var journalist Jan Hagland i Stavanger Aftenblad, ordfører Arne Rettedal og informasjonskonsulent Lars Gellein. Da den første oljemessen i byen ble avsluttet i 1974, fikk de oljeselskapet Phillips Petroleum sin tillatelse til og overta, og verne en del utstillingsmodeller fra Ekofosk-feltet . Stavanger Kommune var mottaker.
Det neste viktige skritt videre var en reportasje av Jan Hagland den 5 september 1974, der ideen om et oljemuseum ble presentert for avisens lesere og byens innbyggere.
10 oktober 1975 – sendte Lars Gellein et brev til Arne Rettedal, der han oppfordret kommunen å ta initiativet til opprettelsen av et oljemuseum i Stavanger. Ordføreren tok raskt tak i saken, og ba om et notat-forslag fra Hagland, Gellein og byarkivar Bjørn S. Utne.
Allerede 5 november var utvalget ferdig med arbeidet. I notatet ble det lagt vekt på at oljevirksomheten på den norske kontinentalsokkelen allerede hadde foregått i 10 år, og blitt en meget viktig nærings-og industrivirksomhet for landet. Denne utviklingen ville utvilsomt fortsette i økende omfang i uoverskuelig fremtid. Og konklusjonen var entydig: Det var viktig å opprette et museum der hovedoppgavene burde være disse:
”Å gi publikum innsikt i hvilke verktøy oljeindustrien bruker til havs; hva den betyr nasjonalt og internasjonalt; hvordan sokkelen er bygget opp, hvordan en borerigg eller en produksjonsplattform arbeider, hvordan ledninger legges, graves ned, hvor de går osv. osv.
Å samle og tilrettelegge materiale med den klare målsetting at det skal gi muligheter for forskning omkring oljevirksomhetens virkninger på det norske samfunnet.
Å tjene som sentrum for seminarer og liknende.”
Den 18 desember 1975 ble museumssaken behandlet i formannskapet i Stavanger. Det ble her vedtatt å oppnevne et utvalg som i samarbeid med en rekke oljetilknyttede statlige institusjoner og private selskaper skulle undersøke behovet og mulighetene for etablering av et oljemuseum. Økonomiske rammer, organisasjon og ikke minst plasseringen av museumsbygget måtte også utredes.
Disponent Ole-Andreas Folgerø ledet utvalget – som den 14 november 1977 leverte en innstilling med følgende klare råd:
: ”Oljemuseet først burde oppbygges og utvikles på selvstendig grunnlag . Senere, når institusjonen var godt etablert – kunne en naturlig videre utvikling være omdanning til et halvoffentlig museum under fylkeskommunen. Alternativt overføre ansvaret til staten. Siden museets oppgaver ville være av nasjonal betydning var dette siste alternativet det mest naturlige var mente komiteen. Som konkluderte med at bystyret i Stavanger burde gjøre et vedtak om opprettelse av Norsk Oljemuseum som selvstendig institusjon – på grunnlag av forslag fra et nytt oppnevnt interimsstyre.”
Også fra industridepartementet var det nå kommet positive signaler om etablering av et oljemuseum i Stavanger. Og i en lederartikkel i Stavanger Aftenblad ble denne saken bl.a vurdert slik den 25 november 1977.:
” Vi kan uten videre si oss enig med både formannskap og Industridepartementet: Museet bør komme og det bør komme i Stavanger som er det ubestridte administrative og for tiden det operative hovedsentrum i norsk oljevirksomhet. Slik vi leser utvalgets innstilling, som i parantes er meget grundig og oversiktelig, står man her overfor en byoppgave som også er en landssak”.
Bystyret behandlet forslaget fra interimstyret den 30 oktober 1978, og gjorde da både et prinsippvedtak om å opprette museet som en selvstendig institusjon i samarbeid med Stavanger Kommune – og samtidig oppnevne et nytt interimsstyre som skulle utarbeide et detaljert forslag om drift og virksomhet i etableringsfasen. Kommunen påtok seg det økonomiske ansvaret som nå ville komme. Ole-Andreas Folgerø ledet også dette utvalget, som hadde 10 medlemmer og fikk vide fullmakter. En av disse var å ansette konservator. Jone Johnsen ble ansatt i denne stillingen i april 1980.
I nesten halvannet år arbeidet interimsstyret videre med å utarbeide en plan for oljemuseets oppgaver og virksomhet. Viktige tiltak ble også gjennomført.:
”Det (sitat) første personale var ansatt . Leieavtaler for midlertidige kontorlokaler og lagerlokaler inngått. Interimsstyret hadde også vendt seg til kommuneadministrasjonen for å få hjelp til å skaffe midlertidige utstillingslokaler i sentrum. Endelig la interimsstyret 5 februar 1981 frem innstilling om museets plassering i en utredning som også inneholdt en nærmere beskrivelse av museets oppgaver”:
Bystyret behandlet innstillingen fra interimsstyret den 2 mars 1981, og den ble enstemmig vedtatt. Et forslag om å prøve å reise et museumsbygg på Ullandhaug ble i oktober godkjent i formannskapet..
Styremedlemmer til den planlagte museumsinstitusjonen ble også valgt i 1981. Fredrik Hagemann fra Oljedirektoratet fikk oppgaven som leder av dette utvalget.
Det hadde tatt 4 år fra ide –og frem til bystyrevedtaket om opprettelsen av Norsk Oljemuseum. Men det skulle ennå gå 21 år (!) før museet kunne flytte inn i ”eget hus”.
Museets første kontorlokaler ble innredet i Tjodolvsgate 65. Herfra organiserte konservator Johnson gjennom årene som fulgte innsamling av utstyr og materiell, og arrangerte utstillinger- hvor noe av dette ble vist for publikum. Høsten 1980 ble bl.a oljeutstyr fylt opp på plassen foran Filmteateret . Senere kom en spesialutstilling om oljevirksomhet og kultur i Stavanger Bibliotek, og en oljeutstilling i Atlantic Hall. Museet brukte en periode også leide utstillingslokaler i ”Undergangen” i Stavanger Sentrum til fremvisning av modeller og utdeling av brosjyrer. I et industrilokale Dusavika ble allikevel mesteparten av de innsamlede museumsgjenstandene lagret inntil videre.
For museumskonservatoren ble ventetiden frem mot et eget museumsbygg både krevende og utfordrende. Og i et intervju hadde han dette ”hjertesukket”.
”- Foreløpig er det vårt luftslott, men vi ser på det som et luftsslott med mening”
Hvor skulle Norsk Oljemuseum plasseres i Stavanger ? Det viste seg å bli en vanskelig sak med mange og sterke meninger. Her er noen:
Overskrift i Stavanger Aftenblad 28 juni 1980: ”Norsk Oljemuseum-ideskisse foreligger. Mangler tomt og penger. Ukjent publikasjon”: ”Oljevirksomhetens riksmunument. Norsk Oljemuseum med nybygg på Ullandhaug. Her ble det fortalt at generalforsamlingen i Norsk Oljemuseum hadde fått utkastet til et nybygg til 78 millioner til gjennomsyn. Det nye ”riksmunumentet” skulle ha sylinderform og utstillingsarealer i 4 etasjer.
Det gikk noen år. Ullandhaugområdet gled bort som museumstomt. Men 27 april 1987 kom et nytt viktig utspill Aftenbladet :”Oljemuseet må ligge i Stavanger Havn. Ordfører Kari Thu vil ha museet i et maritimt miljø.” Slakthuskaien var riktig sted mente Thu..- Rogalands Avis 7 februar 1989: ”Oljemuseet får tomt. Kjeringholmen er pekt ut som den fremtidige tomten til Norsk Oljemuseum.” Dette er klart etter at et flertall i Stavanger bystyre gikk inn for å avsette denne tomten for et fremtidig oljemuseum.” Kultursjefen hadde også anbefalt dette stedet. Og museets styreformann Hagemann sa det slik :” Dette skal ikke bare være et museum som folk besøker når de er i Stavanger. Folk skal komme til Stavanger for å se oljemuseet.”” Oljemuseet kan bli havnens perle”, mente Aftenbladet
Også Sandvigå ved Bjergsted var blitt foreslått som byggested for oljemuseet. Bystyret hadde imidlertid i desember 1988 vedtatt å ikke ta stilling til dette alternativet. Men det kom senere tilbake med stor tyngde.
– ” Et samtidsmuseum på Kjerringholmen”, var overskriften på en artikkel av Jan Hagland i Aftenbladet den 30 april 1990. Her rettet han spesielt oppmerksomheten mot Aberdeen på andre siden av Nordsjøen – som hadde planene klare for et opplevelsesenter hvor den britiske del av oljevirksomheten skulle formidles gjennom et ”Oil Experience Center”. Et slikt tiltak var like viktig i Stavanger skrev Hagland :
”Et oljemuseum på norsk side skal fortelle oljehistorie som også er opplevelse, i et anlegg som i seg selv skal bli en attraksjon og en viktig del av byens uteopplevelse”.
Sandvigå hadde vært et alternativt byggested for oljemuseet. Men politiker- flertallet ville ha Kjerringholmen. Ikke alle var enig i denne avgjørelsen. Motstanden mot stedsvalget kom godt til syne gjennom leserinnlegg og avisintervjuer fra engasjerte stavangere. Og oponionen ble etter hvert så ”høyrøstet” at det skapte uklarhet om hele Kjerringholmen prosjektet.
Byplansjef Pål Borsheim tok tak i saken i en reportasje Aftenbladet 6 august 1991. Han ville :”(sitat) ha slutt på diskusjonen om hvorvidt oljemuseet skulle ligge på Kjerringholmen eller i Bjergsted. Utspillene fra ulike hold hadde kun bidratt til å skape uklarhet og rot.”
Dagen etter var overskriften på Rogaland Avis sin lederartikkel denne : ”Oljemuseum som snakkes i hjel”. Og videre: ”Mens man diskuterer frem og tilbake om hvor oljemuseet skal ligge, kan det tenkes at den langvarige debatten fører til at også oljemuseet må ligge – I luften. En fortsatt lokaliseringsdebatt vil ikke bringe frem flere nye momenter.- Det eneste som gjenstår er å få sagt det siste ord. Og få avgjort hvor oljemuseet skal ligge. Det bør bystyret gjøre i høst.”
Bystyret ønsket fortsatt Kjerringholmen, og 1992 vant arkitektfirmaet Lunde og Løvseth en nasjonal konkurranse om utforming av bygningen. Som ville få et totalareal på 8990 kvadratmeter, og ble kostnadsberegnet til ca. 140 millioner kroner. Av disse skulle staten bevilge 70 millioner. Betydelige sponsormidler ville etter hvert dekke det meste av restbeløpet regnet man med.
I 1993 var også innsamling av gjenstander til museet kommet langt. Konservator Jone Johnsen kunne stolt fremvise ca 2000 objekter av verdi for norsk oljehistorier. Blant disse var en liten kuleventil som startet utblåsningen på Bravofeltet i april 1977, og hydrofonen som indirekte utløste katastrofen på Alexander Kielland plattformen den 27 mars 1980. Flere kostbare utstillingsmodeller som oljeselskapene hadde laget og vist gjennom årene var også gitt som gaver til museet.
Men ennå var ikke Kjerringholmen/Bjergsted – diskusjonen ferdig. Den debatten pågikk ennå noen år. Aftenbladet foretok i desember 1995 en opptelling over inntatte leserinnlegg om saken. Tallet ble 29 – og alle minus 1 ville ha museet bygget andre steder enn på Kjerringholmen. De fleste i Sandvigå. Slutten på lokaliseringsstriden kom i april 1996. Da startet flere av byens ”kjente navn” : ”Folkeaksjonen for Oljemuseet i Bjergsted”. Målet var å samle inn minimum 10 000 underskrifter til forsvar for et museum der.
Bygningen som allerede var planlagt og tegnet på Kjerringholmen ble betegnet som ”Skrekk og gru ! – Klagemuren og Skammens mur”. Bybildet, og utsikten i denne del av havnen ville bli ødelagt mente aksjonistene. En nødvendig flytting av hurtigbåtterminalen til Fiskepiren var også uheldig,
Men ”Folkeaksjonen” forandret ingen ting. Og mange politikerne pustet lettet ut. :”Den intense debatten hadde vært et mareritt for stavangerpolitikerne” skrev en avis senere.
I juni 1997 startet gravearbeidene på Kjerringholmen . Og Arne Rettedal som på ordførerkontoret i 1974 hadde ”gitt grønt lys” for museumsplanene var en av tilskuerne. Men han mente at :”oljemuseet kommer noe sent”.
Istitusjonen var nå vurdert som meget viktig i nasjonal sammenheng. :”Den viktigste museumsoppgaven i Norge i dag”- uttalte bl.a formannen i Norsk Museumsforbund, Erik Rudeng.
Også finansieringen av museet var fullført. Byggesummen hadde øket til 165 millioner kroner. 141 millioner kostet selve bygningen, og utstillingsdelen 24 millioner. Staten skulle dekke nesten en tredjedel – og lokale myndigheter, oljeselskaper, oljeindustrien og organisasjoner resten. 700 bedrifter måtte kontaktes av innsamlingskomiteen før hele beløpet var sikret. Museumstomten ble gitt gratis av Stavanger Kommune.
20 mai 1999 kunne endelig Norsk Oljemuseum flytte inn i sitt arkitektur-roste nybygg på Kjerringholmen. ”Byggetiden” hadde tatt 25 år . Nytilsatt direktør ble Finn E.Krogh.
Hva var det nye museet sin hovedmålsetting ? Formålsparagrafen formulerte dette på denne måten:
:”Museet skal være et nasjonalt senter for formidling av informasjon og kunnskaper om petroleumsvirksomhetens utvikling og betydning for det norske samfunn:”
De viktigste oppgavene ble innledningsvis definert slik i årsberetningen fra 1999:
– Dokumentasjon : – Museet skal kontinuerlig dokumentere sider ved oljevirksomheten
gjennom innsamling av objekter, foto- og filmdokumentasjon, og diverse skriftlig
materiale.
– Læring : – Museet skal være et sted for læring på flere nivåer. Lærere, skoler, studenter spesialgrupper, og brukere av museet.
– Forskning :- Oprette kontakt med høgskoler, forskningssenter og media for å informere og samarbeide om forskningsprosjekt.
– Problematisering: – Museet skal kunne problematisere eget materiale for å sette spørsmåls- tegn ved sider av oljevirksomheten.
– Nyskaping: – Norsk Oljemuseum er et samtidsmuseum som kan bidra til nye
innfallsvinkler for bruk av museer.
– Opplevelse:- Norsk Oljemuseum skal gi brukerne opplevelser. Kunnskap kan også
formidles ved å appelere til sansene og følelsene.
– Identitet:- Stavanger og Norge har skapt seg en ny identitet som oljehovedstad og
oljenasjon. Oljens betydning som økonomisk faktor for utviklingen av regionen er enorm.
Museets rolle vil være av stor betydning for Stavangers identitetsbygging.
Kong Harald foretok den høytidelige innvielsen av Norsk Oljemuseum. I sin tale utdypet han bl.a museets viktige rolle som fremtidig informasjonsbærer om norsk oljevirksomhet :
”Den norske oljehistorien spenner over et tidsrom som i historisk perspektiv er kort, men som i innhold omfatter en grensesprengende epoke i nasjonens utvikling. Det er en epoke som fortjener et museum mens historien ennå skrives. De kapitler som skrives vil ganske sikkert også få sin plass i dette hus i fremtiden. Slik sett vil Norsk Oljemuseum ha muligheter for å bli et senter som formidling av almen kunnskap om en av vårt lands viktigste virksomheter.
Det er en stor glede for meg å kunne ærklære Norsk Oljemuseum for åpnet.”
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
– Norsk Oljemuseum. Styrets melding om virksomheten til og med 1981.
– Norsk Oljemuseum. Årbok 1999.
– Utklippsarkiv Norsk Oljemuseum`s bibliotek.