Av Harald Hamre

Seilskipsflåten trengte enorme mengder tauverk. Etterspørselen etter tau til nybygging og vedlikehold skapte arbeid for repslagerne. Den første repslager som blir omtalt i kildene til Stavangers historie var Laurits. Han bodde her i 1627. 20 år seinere omtales en reperbane, men hvor den lå, vet vi ikke, kanskje i Sandvigå. Der lå i hvert fall den første reperbanen vi kan stedfeste. Den var i drift midt i 1770-årene. Den neste ble bygd i Strømsteinen i 1785. De første permanente reperbanene lå naturlig nok i nærheten av de første permanente skipsverftene.

Midt på 1800-tallet hadde Stavanger 10 reperbaner som ga arbeid til nærmere 200 mann. Råvaren var hamp og den beste hampen ble produsert ved Rigabukta. Dette ble derfor en svært populær returlast for mange av stavangerskutene som fraktet sild til Riga og Pernau.

De fleste av byens reperbaner var små og hadde åpen spinnevei. De var derfor bare i drift i sommerhalvåret og ble nedlagt da den økonomiske krisa rammet skipsfarten fra slutten av 1870-årene. Fire av Stavangers reperbaner var helt overbygde og ble drevet året rundt. De overlevde krisa men ikke den stadig sterkere konkurransen utenfra. Repslaging og produksjon av vaier ble storindustri i utlandet. Håndverks-banene i Stavanger greide ikke å konkurrere verken på pris eller kvalitet. Den siste av byens reperbaner ble nedlagt under første verdenskrig.

REPERBANEN I SANDVIGÅ

Tollev Brynildsen hadde en liten, åpen reperbane i Sandvigå i 1770-årene. Da han døde i 1776 ble eiendommen solgt til fem av byens mest velstående kjøpmenn og skipsredere. To år seinere solgte de den videre til repslager Gert Gertsen fra Bergen. Han og sønnen, Gert d.y., utvidet eiendommen og bygde en ny reperbane som delvis var overbygd. Den strakte seg omtrent fra den nåværende inngangsporten til Bjergstedparken og sørøstover mot nordenden av Løkkeveien. I 1793 ble reperbanen i Sandvigå solgt til Erik Tollefsen Berge som noen få år tidligere hadde etablert Stavanger Reperbane i Strømsteinen. Berge og hans etterkommere drev begge banene til kjøpmann Andreas Cederberg kjøpte dem i 1835 og 1840. Han satset alt på den større banen i Strømsteinen og la ned reperbanen i Sandvigå midt i 1850-årene.

STAVANGER REPERBANE

lå i Strømsteinen. Den ble etablert av repslagermester Erik Tollefsen Berge fra Kristiansand. Han hadde gått i lære i fødebyen og arbeidet 14 år som mester i Farsund. I 1785 bygslet han ei langstrakt tomt i skråningen sør for Badedammen. Der reiste han en banebygning som etter hvert ble mer enn 300 meter lang. Den gjorde det mulig å slå tauverk året rundt, uavhengig av vær og vind. Kjøpmann Andreas Cederberg kjøpte banen i 1835 og drev den til sin død i 1858. Hans sønn drev den videre til 1869, ikke rart at bedriften ble kalt Cederbergbanen. Dette var lenge den største reperbanen i byen, med opptil 60 ansatte. På det meste ble det produsert 120.000 kilo tauverk i året. Omkring 1870 ble den oppkjøpt av et selskap som kalte seg Stavanger Reperbane og som drev virksomheten helt fram til 1909. Gjennom mer enn hundre år hadde det dannet seg to gateløp langs den lange, rødmalte bygningen. De kjenner vi i dag som Øvre og Nedre Banegate.

BERENTSENS REPERBANE

strakte seg sørover fra Pedersgata 87A, over Kjelvene og nesten helt til krysset mellom Johannesgata og Avaldsnesgata. Den ble anlagt av i 1865 av Erik Berentsen, en av byens største handelsmenn og skipsredere. Den 325 meter lange, gulmalte bygningen ble et landemerke i østre bydel. Berentsens reperbane ble raskt byens største og en av de mest kjente i landet. Den hadde spinnevei i to etasjer. I 1870-årene hadde om lag 60 mann fast arbeid her. Erik Berentsens svigersønn, Charles Racine, ledet virksomheten i 1880- og 1890-årene. Banen ble nedlagt i 1917 da revolusjonen i Russland stoppet importen av hamp fra de baltiske regionene langs østkysten av Østersjøen. Bedriften hadde da riktignok kjøpt maskiner for også å kunne produsere stålvaier, men de ble aldri montert. Stavanger Sjøfartsmuseum har en modell av Berentsens reperbane.

STOKKABANEN

Stokkabanen lå i skråningen vest for Lervig. Den strakte seg fra den sørvestre enden av Rennesøygata og sørøstover inn på det som seinere ble Stavanger Tinfabriks eiendom. Selve bygningen var om lag 150 meter lang. Banen var oppkalt etter eieren Jørgen Olsen Stokka. En seinere eier, Hans Olsen, drev banen fram til omkring 1910.

HILLEVÅGSBANEN

Handelshuset Køhlers reperbane lå i Strømvig, på østsiden av Hillevågsbukta. Den ble bygd i 1850-årene og var naturlig nok knyttet til virksomheten ved handelshusets eget verft i Hillevåg. Den skal ha vært i drift helt til i 1890-årene, lenge etter at handelshuset hadde gått konkurs. Reperbanen i Strømvig var også overbygd. Selve bygningen lå omtrent der hvor Strømvigveien går i dag.

VERSLANDSBANEN

lå langs østsiden av Kalhammerveien, nordover fra Bjergstedparken. Banen var delvis overbygd og den var i drift i 1880-årene. Den var oppkalt etter eieren, bonde og repslager, Knud Enoksen Versland.

BIRKELANDS REPERBANE

Kristian Birkeland (Kristian i Krogen) hadde en åpen reperbane på Eiganes. Den lå vest for Eiganesveien 113, bispeboligen, og hadde spinnevei nordvestover.

VÅLANDSBANEN

lå på høydedraget ovenfor det gamle fengselet på Lagård (Lagårdsveien 43). Denne banen tilhørte lensmann Gunder Vaaland som døde i 1876. Den ble seinere overtatt av en som het Gunnar Johnsen. Vålandsbanen hadde åpen spinnevei sørover.

TODNEMBANEN

lå i Lervig, like ved Fugellihuset (Støperigata 48) med åpen spinnevei sørover.

ANDERSENS REPERBANE

lå i Lervig, på vestsiden av Søylå innerst i Søylandsvika, omtrent langs Ryfylkegata der den krysser Breivikveien i dag. Banen brant ned i 1874 og ble aldri gjenoppbygd.

Stavanger er en gammel by full av nytt. De ulike fasene i byens historie har satt tydelige spor i det fysiske bybildet. De første århundrene er først og fremst representert ved Domkirken og Bispekapellet. Stavanger Domkirke er landets nest største middelalderkatedral. Sjøhusene og kjøpmannsgårdene i havna viser byens ansikt utad den gang Stavanger var en av landets viktigste handels- og sjøfartsbyer. Den tette, lave trehusbebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet forteller mye om folks daglige liv og levekår før i tiden. Noen av de gamle fabrikkbygningene i karakteristisk industriarkitektur fra hermetikkindustriens glansdager står fortsatt midt i byens sentrum. Selv om de er tatt i bruk til andre formål, illustrerer også de en avgjørende epoke i Stavanger historie. Moderne bygninger i betong, glass og stål symboliserer velstanden i et av Europas viktigste sentra for forvaltning av petroleumsressurser

I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. I 1970 hadde Stavanger en befolkning på vel 80.000 mennesker. Snart passerer innbyggertallet 115.000. Folk har strømmet til fra inn- og utland. Ikke minst alle de utenlandske statsborgerne satte sitt tydelige preg på bybildet. De aller fleste av dem kom fra USA og Vest-Europa.

Politisk, kulturelt og sosialt ble bysamfunnet utsatt for nye utfordringer. Tradisjonelle kulturmønstre ble utfordret av liberalt mangfold. Byen satset bevisst på å bygge ut et profesjonelt kultur- og velferdstilbud som skulle nå alle. Teateret, symfoniorkesteret og flere museer har blitt vesentlig styrket gjennom de siste tiårene. I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Kunnskapsproduksjon og formidling skapte nye vekstimpulser. Forskning og kompetansebygging er en forutsetning for videreutvikling både av næringsliv og offentlig tjenesteyting. Derfor ble høgskolemiljøet et sentralt element i utviklingen av byens nærings- og kulturliv.

1960-årene skulle allikevel markere et nytt vendepunkt i byens historie. Stavangers administrative grenser ble kraftig utvidet. Byens folkevalgte fikk helt andre muligheter til å tilrettelegge for framtidig utvikling. Samtidig begynte utenlandske eksperter å lete etter petroleumsforekomster i havet lenger sør og vest. Det de fant la grunnlaget for det som i vår tid har blitt byens og distriktets aller viktigste næring, olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen.

De første drivverdige oljeforekomstene på norsk sektor ble funnet i 1969. Tre år seinere vedtok Stortinget at statens forvaltning av landets olje- og gassressurser skulle administreres fra Stavanger. De store internasjonale oljeselskapene etablerte seg her. Byen skipsverft spesialiserte seg på å bygge plattformer og andre installasjoner for oljeproduksjon på store havdyp. Både utenlandske og norske leverandørbedrifter etablerte seg i Stavanger. To store forsyningsbaser ble opprettet like utenfor byen. Stavanger ble Norges “oljehovedstad”.

Hermetikkindustrien og skipsbyggingen skulle bli bærebjelkene i Stavangers utvikling helt fram til 1960-årene. Men den raske og optimistiske byggingen av industribyen ble stoppet av ny stagnasjon og nye kriser. Nok en gang skulle det vise seg at byens eksportrettede næringsliv var

svært sårbart for internasjonale konjunktursvingninger. Stavanger ble hardt rammet av den økonomiske krisen i mellomkrigsårene. Fra industrien spredte problemene seg til leverandørbedriftene, forretningslivet, bankene og kommunen. Mange og store firma ble slått konkurs. I lange perioder var arbeidsløsheten større i Stavanger enn i noen annen norsk by.

Med sitt internasjonalt orienterte næringsliv fikk Stavanger nyte godt av framgangen mot slutten av 1930-årene. Men den tyske okkupasjonen våren 1940 påførte bysamfunnet nye prøvelser.

Med sitt internasjonalt orienterte næringsliv fikk Stavanger nyte godt av framgangen mot slutten av 1930-årene. Men den tyske okkupasjonen våren 1940 påførte bysamfunnet nye prøvelser. Riktignok representerte krigsårene en kontinuitet i den økonomiske utviklingen, men okkupasjonen var dramatisk for de aller fleste. Selv om byen bare fikk små fysiske skader måtte folk leve med store mentale påkjenninger, innskrenkinger og rasjoneringer til lenge etter frigjøringen.

Etter 2. verdenskrig fikk industrien ny vekstkraft under de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Og det var fortsatt skipsbyggingen, skipsfarten og hermetikkindustrien som var drivkreftene i byens økonomiske og sosiale utvikling. I 1950- og 1960-årene ble mange av verdens største tankskip sjøsatt i Stavanger. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass.

Likevel opplevde byen stagnasjon og tilbakegang i de tidlige 1960-årene. Dette skyldtes først og fremst at etterspørselen etter hermetikkindustriens produkter sviktet, men også en generell mangel på nyskaping i næringslivet for øvrig. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser. Folketallet i byen stagnerte. Midt i 1960-årene ble Stavanger karakterisert som en av landets fattigste byer målt i gjennomsnittlig inntekt pr. innbygger. Etterkrigstidens vekst og fornying hadde i stor grad blitt kanalisert til nabokommunene.

Krisa i 1880-årene rammet Stavanger hardt. Men i skyggen av kunkursras, sosial nød og masseutvandring grodde spirer til ny vekst. Den industrielle revolusjon kom ikke til Stavanger før i siste halvdel av det 19. århundre. Først da ble det tvingende nødvendig å ta i bruk all den nye teknologi som allerede hadde omformet store deler av Europa. Små mekaniske bedrifter begynte å reparere dampskip av jern og stål. Snart begynte de å bygge selv. Allerede ved inngangen til det 20. århundre hadde Stavanger et av Norges største industrielle skipsverft som også var byens største arbeidsplass. Andre pionerer prøvde seg på å konservere mat i små hermetikkfabrikker.

Særlig fiskehermetikken slo an. I løpet av få tiår ble fiskehermetikk fra Stavanger et av landets viktigste eksportprodukter. Både verftsindustrien og hermetikkindustrien skapte omfattende ringvirkninger. Leverandørindustrien blomstret. Allerede ved inngangen til 1. verdenskrig framsto Stavanger som en av Norges ledende industribyer.

Krisen var overvunnet. Titalls hermetikkfabrikker produserte for fullt for et internasjonalt marked. Skipsverftene bygde stadig større og mer avanserte stålskip.

Byens seilskipsflåte hadde forsvunnet, men ble erstattet av Norges 3. største dampskipsflåte.

Veksten i industrien la grunnlaget for sterk økning i folkemengden. I 1900 hadde Stavanger om lag 30.000 innbyggere, i 1920 44.000.

Folketilveksten krevde nye boliger. På 1800-tallet hadde befolkningsveksten stort sett blitt absorbert i den gamle bykjernen. Folk bodde trangt og dårlig.

Etter 1900 begynte byen for alvor å bre seg utover i landskapet. Nye boligområder ble til nye bydeler, ofte med horisontaldelte tomannsboliger på rekke og rad. Industribyggene ble innpasset i allerede eksisterende bebyggelse, eller konsentrert til kompakte fabrikkstrøk. Den økonomiske veksten viste seg også i den offentlige byggevirksomheten, spesielt med monumentale skolebygg i de nye bydelene.

Den første organiserte norske utvandringen til Amerika hadde startet i Stavanger i 1825. 52 mennesker gikk ombord i den lille sluppen “Restauration” og forlot landet. De var kvekere og representerte en av de første antiautoritære lekmannsbevegelsene som slo rot i Stavanger-distriktet. De var inspirert av sine læremestre fra England og kom på kant med både kirke og stat. Fra midten av 1800-tallet ble Stavanger et sentrum for masseutvandringen. Nå var det ikke først og fremst religiøse eller kulturelle konflikter som tvang folk til å forlate sine hjem, men manglende ressurser på landsbygda. Selv om nesten alle voksne menn tok del i de rike sildefiskeriene, varte de bare en kort sesong hver vinter.

Folk langs kysten var avhengige av å kunne kombinere jordbruk og fiske. Ettersom folketallet vokste, ble det flere og flere som ikke fikk tilgang til jord. Deres eneste utvei lå ofte i Amerika-billetten som ga adgang til ei enkel køye i lasterommet på et av de store seilskipene fra Stavanger. For rederiene ble utvandrerne verdifull last over til Quebec eller New York. Derfra fikk man gode frakter på tømmer og trelast tilbake til Europa.

Den store utvandringsbølgen fra Stavanger etter 1880 gikk imidlertid ikke med seilskip. Da var det opprettet dampskipsruter som førte passasjerer over Nordsjøen til Newcastle. Derfra dro de med tog til Liverpool for å gå om bord i de store passasjerskipene som krysset Atlanterhavet. Mer enn 10.000 av Stavanger bys innbyggere emigrerte til Amerika i løpet av 25 år.

Kontakten med utvandrerne og deres etterkommere har i all ettertid spredt kunnskap om og nærhet til livet på prærien, i millionbyene og på de nordamerikanske fiskefeltene.

Hvis du vil lese mer om utvandringen i våre utgivelser, trykk her.

Det rike sildefisket tok slutt omkring 1870. Ti år seinere ble skipsfarten hardt rammet av krisa i verdensøkonomien. Skip ble lagt i opplag og solgt. Byggevirksomheten på skipsverftene stoppet opp. Byen hadde opplevd en eventyrlig vekst som de alle fleste hadde nytt godt av. Sildeeksporten, seilskipsfarten og skipsbyggingen hadde gjort Stavanger til en livlig handelsby med et svært internasjonalt orientert nærings- og kulturliv.

Da de internasjonale markedene sviktet, var dette samfunnet ekstra sårbart for rystelsene som fulgte. Alle byens største rederier og handelshus gikk konkurs i løpet av 1880-årene. Sjøfolk, verftsarbeidere og andre lønnsarbeidere mistet livsgrunnlaget sitt. Folk flyttet ut av byen, tusenvis av dem til Nord-Amerika.

Tusenvis av sjøfolk fra Stavanger og nærmeste omegn tjente til livets opphold på alle verdens hav. De kom hjem med mange slags inntrykk og impulser fra fremmede land og havnebyer. Stavanger ble inngangsporten til Norge for mange av de motkulturelle bevegelsene i Nord-Europa på 1800-tallet. De underprivilegerte uttrykte sine interesser i lekmannskristendom og avholdssak. Engasjementet ble kanalisert gjennom folkelige bevegelser som utfordret både verdslige og religiøse tradisjoner.

Stavanger ble det nasjonale sentrum for misjon og avholdsbevegelse. Den internasjonalt orienterte misjonsbevegelsen fikk et særlig fotfeste i sjøfartsbyen Stavanger. Sjøfolkenes og misjonærenes beretninger fra fjerne himmelstrøk bidro til at brede lag av folket ga sin støtte til arbeidet på misjonsmarken.

Hver sommer seilte hundrevis av småfartøyer ut fra Stavanger søkklastet med sild i tønner. De losset sine varer i de fleste havnebyer i Østersjøområdet og kom hjem til Norge med korn, lin og hamp.

Sildefisket og sildehandelen ga arbeid og inntekt til folk flest. Kjøpmennene i Stavanger investerte i stadig større fartøyer. Etter at verdenshandelen ble fri rundt 1850, kastet de seg inn i kampen om de lukrative varefraktene i internasjonal skipsfart. I “seilskipenes storhetstid” vokste den norske handelsflåten til å bli verdens tredje største. Stavanger hadde den nest største flåten i landet, med over 600 skip i utenriks fart. Etterspørselen etter tonnasje medførte at Stavanger og Ryfylke ble et av landets viktigste skipsbyggingsdistrikter.