Helt fram til begynnelsen av 1800-tallet var dette et lite bysamfunn preget av usikre levekår og relativ stillstand. Da ble situasjonen dramatisk forandret.

Mens resten av landet opplevde tilbakegang og stagnasjon etter Napoleonskrigene, opplevde Stavanger og regionen omkring en eventyrlig økonomisk vekst, befolkningsvekst og urbanisering. I løpet av 60 år vokste Stavanger fra å være en trang og sølete liten småby med ca. 2.300 innbyggere til å bli Norges fjerde største by med et folketall på ca. 25.000.

Årsaken til den raske veksten var enormt rike sildefiskerier langs kysten hvert år. Ufattelige mengder mat kunne øses opp av havet med garn og not. Silda ble saltet og pakket i tretønner for eksport. Markedet fantes i Østersjøområdet der saltet sild lenge hadde vært rimelig og næringsrik kost for folk flest. For første gang fikk kjøpmennene i Stavanger tilgang til en eksportvare som kunne utnyttes til handel og økonomisk utvikling.

Bispesetet kom til å spille en avgjørende rolle i Stavangers utvikling gjennom de første hundreårene. Det geistlige sentrum skapte grunnlag for andre religiøse og verdslige institusjoner. Fra kirkens landeiendommer ble skatter og skattevarer fraktet inn til byen, men som handelssentrum ble Stavanger liggende fullstendig i skyggen av Bergen i

nord. Bergenserne kontrollerte handelen med de enormt rike fiskeressursene fra kysten nordover langs landet. Byene på Sørlandet og Østlandet eksporterte trelast og jern til det europeiske kontinentet. Borgerne i Stavanger derimot, greide ikke å få tilgang til et overskudd av en handelsvare som kunne omsettes med utenverdenen og skape økonomisk vekst.

Ved begynnelsen av 1500-tallet bodde det ikke stort mer enn 100 mennesker i Stavanger. Under reformasjonen ble alt bispegodset underlagt kongen. Mens den lille byens maktgrunnlag vaklet, begynte det å spire til ny vekst i fjorddistriktene og langs kysten. Bøndene bygde sager i tette furuskoger. Skotter og nederlendere kom seilende og kjøpte trelast og hummer for rede penger. Utenlandske kunsthåndverkere fulgte etter og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Men handelen gikk byborgerne forbi. De klagde over fattigdom og forskjellsbehandling, men ble ikke hørt. I 1682 måtte de finne seg i at bispesetet ble flyttet til den nye byen Kristiansand i sør. Tre år etter var ydmykelsen total: Stavanger ble fratatt sine byprivilegier.

Stavanger er også en av Norges aller eldste byer. Den vokste fram på 1100-tallet i en periode preget av folkevekst og økende urbanisering over hele Nord-Europa. De arkeologiske og historiske kildene er sparsommelige. Derfor er det mye vi ennå ikke vet om den første bydannelsen. Heller ikke bynavnet har vi noen sikker forklaring på, men det består av to deler: staf og angr. Staven er trolig den bratte vestsiden av Valberget som i sin tid sto som et landemerke i det sentrale havnebassenget Vågen. Og angr var selve bukta, vika eller Vågen.

Kongemakten og kirken trengte et sterkt fotfeste på Sørvestlandet. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til, like ved skipsleia langs kysten. I 1120-årene ble det opprettet et bispesete her. Den første biskopen kom fra England. Samtidig startet byggingen av katedralen. Den ble opprinnelig reist som en romansk basilika i anglo-normannisk stil. Bispesetet og katedralen i Stavanger ble et av knutepunktene i det nasjonale maktapparatet. Etableringen av disse institusjonene ligger til grunn for at byens grunnleggelse offisielt dateres til året 1125.

Ciceronen er omarbeidet fra gotisk skrift av Harald Hamre

Forord 1968

De tilreisende deltagere og gjester ved landsregattaen 1868 i Stavanger fikk ved ankomsten til byen stukket i hånden en liten, men meget indholdsrik bok. Den informerte om byens og distriktets historie, om severdigheter, 29 “nyttige Indretninger”, reiseruter, portotakster og om løst og fast fra utgiftene ved henrettelser 1608 til visittetiketten og savnet av en realskole.

“En Stavangersk Cicerone” var og er meget mer enn en turisthåndbok. Den er det første historiske verk om byen, den er spekket med fakta og er et uomgjengelig lokalhistorisk kildeskrift for den som vil danne seg en forestilling om byen for 100 år siden. Dessuten er den fremdeles den morsomste bok som er skrevet om byen. Opplaget var så lite at boken praktisk talt aldri er å finne på antikvariatenes lister. Jo, det er gode grunner for en jubileumsutgave!

Den anonyme forfatteren var en sykelig, men meget begavet 21-årig student som uten lokalkunnskap på forhånd og med kort tidsfrist fikk boken ferdig slik at forordet kunne dateres 12 dager før åpningen av regattaen.

Carl Severin Schelven Lous var født i Kristiansand 17. oktober 1846. Han var elev på Katedralskolen i Trondheim 1856-63 og kom 1864 til Bergen da hans far, marinekaptein Carl Christian Lous, ble forflyttet dit. Året etter ble han dimittert privat som student med laud og tok 1867 anneneksamen ved universitetet med utmerkelse. Deretter vendte han tilbake til Bergen hvor han fortsatte tidligere påbegynte genealogiske og historiske studier tross en sykdom som hadde angrepet ham allerede i skoledagene. Han utga en stamtavle over slekten Holmboe i 1868. Når han begynte arbeidet med “En Stavangersk Cicerone” vet vi ikke, men rimeligvis var det på høstparten 1867 etter at hans onkel, overlos Hugo F. B. Lous, hadde slått til lyd for en landsregatta i brev til Stavanger amtmann.

Forbilledet hadde han i “En Bergensk Cicerone” som Fredrik Meltzer Wallem utga anonymt til sangerstevnet i Bergen 1863. I regattaåret skrev Lous dessuten en rekke artikler i Bergensposten om målsaken og året etter “Om Oprettelsen af et offentlig Bibliothek og Centralarkiv i Bergen”. Ved disse anonyme artiklene ga han støtet til opprettelse av begge disse institusjoner. Døden innhentet den flittige og begavete student allerede 7. november 1869.

Det sier seg selv at der er mange feil i “En Stavangersk Cicerone”. Noen er helt åpenbare, andre har bare ettertiden kunnet korrigere. Men sett i forhold til bokens størrelse og den korte tid Lous brukte på manuskriptet er de likevel forbausende få. Å rette disse feilene og forsyne boken med supplerende noter ville ødelegge dens sjarme. Som bilag til boken fulgte det første trykte prospekt over byen – utsikten sydover fra Valbergtårnet – og et bykart.

Lous er bokstavelig talt dus med leseren når han tar en i armen og begynner rundvandringen i datidens lille Stavanger med sine 16 647 innbyggere. Tross den gjennomgående saklige tone har teksten et streif av underfundig ironi og humor, og her og der innlater han seg på estetiske vurderinger som kan få oss til å steile, men som gjør samtidens opplevelser levende. Den restaurering av domkirken som ettertiden har kritisert og beklaget, sies å ha skapt “et rummeligt og hyggeligt protestantisk Gudshus af den gamle chaotiske Masse”, og Petrikirken roses som “en af de vakkreste Kirkebygninger, der er rejst her i Landet i vor Tid”.

Stavanger befant seg i 1868 midt i en voldsom økonomisk ekspansjon med dyptgripende strukturelle endringer. Dette har Lous sett og malende beskrevet: “Stavanger er den halvvoksne Gut, der netop er traadt ind i Bylivet; han er ør og fortumlet af alt det uvante Nye og betænker sig, om han for Alvor skal sige Landsbylivet med dets primitive Forhold god Nat for stedse. Dog – har han engang sandset sig og er kommet tilrette i sin nye Stilling, skal Du se Gutten som fuldvoxen Bykar, før Du eller jeg aner det.”

Hundre år etter er byen inne i en lignende omkalfatring, men med andre proporsjoner og problemer. Det lar seg gjøre å bruke Alexander Kiellands romaner som en stavangersk Baedeker for tiden før industrialismens gjennombrudd. Kielland selv leste og brukte “En Stavangersk Cicerone”. Også vi kan gjøre det, bør gjøre det.

Stavanger, 21. juli 1968

Jan Hendrich Lexow

Les hele Ciceronen ved å laste ned:

Få norske byer har hatt en så dramatisk utvikling som Stavanger. Vekslingene mellom vekst og krise har gjort at byens historie framstår som sterkt fasedelt, begivenhetsrik og spennende.

Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.

De tilreisende deltagere og gjester ved landsregattaen 1868 i Stavanger fikk ved ankomsten til byen stukket i hånden en liten, men meget indholdsrik bok. Den informerte om byens og distriktets historie, om severdigheter, 29 “nyttige Indretninger”, reiseruter, portotakster og om løst og fast fra utgiftene ved henrettelser 1608 til visittetiketten og savnet av en realskole.

Jan Hendrich Lexow

(Hentet fra “En Stavangersk Cicerone”  Les hele forordet  )