Utvandringen

Den første organiserte norske utvandringen til Amerika hadde startet i Stavanger i 1825. 52 mennesker gikk ombord i den lille sluppen “Restauration” og forlot landet. De var kvekere og representerte en av de første antiautoritære lekmannsbevegelsene som slo rot i Stavanger-distriktet. De var inspirert av sine læremestre fra England og kom på kant med både kirke og stat. Fra midten av 1800-tallet ble Stavanger et sentrum for masseutvandringen. Nå var det ikke først og fremst religiøse eller kulturelle konflikter som tvang folk til å forlate sine hjem, men manglende ressurser på landsbygda. Selv om nesten alle voksne menn tok del i de rike sildefiskeriene, varte de bare en kort sesong hver vinter.

Folk langs kysten var avhengige av å kunne kombinere jordbruk og fiske. Ettersom folketallet vokste, ble det flere og flere som ikke fikk tilgang til jord. Deres eneste utvei lå ofte i Amerika-billetten som ga adgang til ei enkel køye i lasterommet på et av de store seilskipene fra Stavanger. For rederiene ble utvandrerne verdifull last over til Quebec eller New York. Derfra fikk man gode frakter på tømmer og trelast tilbake til Europa.

Den store utvandringsbølgen fra Stavanger etter 1880 gikk imidlertid ikke med seilskip. Da var det opprettet dampskipsruter som førte passasjerer over Nordsjøen til Newcastle. Derfra dro de med tog til Liverpool for å gå om bord i de store passasjerskipene som krysset Atlanterhavet. Mer enn 10.000 av Stavanger bys innbyggere emigrerte til Amerika i løpet av 25 år.

Kontakten med utvandrerne og deres etterkommere har i all ettertid spredt kunnskap om og nærhet til livet på prærien, i millionbyene og på de nordamerikanske fiskefeltene.

Hvis du vil lese mer om utvandringen i våre utgivelser, trykk her.