De opprinnelige innfartsveiene til Stavanger entret byen fra begge sider av Breiavatnet. På østsiden av Breiavatnet endte Tjodveien som kom over Ullandhaug fra Sola, og ned Olavskleiva ved dagens Knud Holms gate kom den gamle Kongeveien fra Jæren. I Kleiva stoppet folk ved Kvilesteinen (som fortsatt eksisterer ved nedgangen til Kleiva) før de pyntet seg og tok fatt på det siste stykket ned til kaupangen. Ved kilden i Kleiva nyttet de også høvet til å leske seg av det helsebringende vannet like nedenfor kvilesteinen. Det var langt både å ri og gå enten en kom over jærslettene i sør eller over den mer nærliggende Egenesmarken i vest og nord.
Mye tyder på at området rundt dagens Stavanger sentrum tilhørte Solaætten i tiden før Erling Skjalgssons død i 1028. Trolig ble dette området deretter lagt under kronen. Dette forklarer hvorfor det var kronen som ga jord til det klosteret som ble reist i Kleiva omkring 1100.
Fram til 2005 da Eldbjørg Haug la fram sine nytolkninger av gamle privilegiebrev og dokumenter vedrørende Stavanger i middelalderen, var det allment antatt at det var biskop Eirik Ivarson, Stavangers femte biskop, som grunnla det nye klosteret – fra starten et augustinerkonvent, hevder Erik Gunnes i sin bok ”Erkebiskop Øystein – statsmann og kirkebygger”. Også Asgaut Steinnes skriver at klosteret i Kleiva ble reist av augustinerne (Ætt og Heim 1964), men Eldbjørg Haug snur opp ned på dette og hevder i sin bok om Utstein kloster fra 2005 at konventet i Stavanger ble opprettet av benediktinerne. Hennes hovedargument for dette synet er at det sannsynligvis ble tatt imot barn til skolegang i klosteret i Kleiva. I motsetning til augustinerne tok nemlig benediktinerne imot barn til opplæring. Benediktinerne tok opp noviser eller ”barneoblater” fra sju års alderen – og underviste både gutter og jenter i sine klostre for at de kunne bli framtidige munker og nonner, forteller Haug. ”Guttene skulle helst bli prester for å kunne synge messene og trengte altså opplæring”, skriver hun.
I et brev fra pave Alexander III til erkebiskop Øystein fra 1171 blir biskop Åmund i Stavanger, omtalt som klosterforstander, trolig i Olavsklosteret. Dette indikerer også at klosteret var i virksomhet da Åmunds etterfølger på bispestolen, Eirik Ivarson, ankom Stavanger. I dette brevet blir en av brødrene i Olavsklosteret kalt ”monaccus” eller munk. Benediktinere ble kalt munker mens augustinere ble kalt brødre, skriver Haug. 1100-tallet var også storhetstiden for bygging av klosteranlegg knyttet til benediktinerne. Alt dette peker mot Olavsklosteret som et benediktinerkloster.
Om Eldbjørg Haug har rett i sin påstand om Olavsklosteret som et benediktinerkonvent, kan det ha vært Stavangers første biskop, benediktinermunken Reinald, som har opprettet dette klosteret, og da må det være reist tidlig på 1100-tallet, eller kanskje så tidlig som på slutten av 1000-tallet da Reinald trolig kom til Rogaland. Men det fins ingen dokumentasjon som knytter Reinald til opprettelsen av klosteret.
Spørsmålet om hvem som grunnla Olavsklosteret i Stavanger lar da også Haug stå åpent. Klosteret i Kleiva fikk i alle fall den norske helgenkongen Olav som sin vernehelgen, og det fikk også hans navn. Det samme gjorde den helsebringende kilden ved nybygget. Munkene ved klosteret hadde blant annet i oppgave å ta seg av syke og gamle. Vi kan derfor si at klosteret i Kleiva var byens første sykehus i tillegg til vår første skole.
Siden klosteret var avhengig av godstildeling som økonomisk fundament for å kunne eksistere, må kongen ha vært inne i bildet som donor av slikt jordegods – og denne kongen kan ha vært Olav Kyrre, konge 1067-1093 eller hans sønn Magnus Berrføtt, konge: 1093-1103. Eldbjørg Haug antyder at klosteret kan ha vært opprettet før Domkirken ble bygd, og at det kan ha fungert som bispedømmets første domkapittel, et domkapittel som i så fall ble organisert etter benediktinske ordninger med utgangspunkt i England.
Domkapitlet i Stavanger holdt trolig til i klosteret til langt inn på 1200-tallet, mener Haug. At kommunehuset på Domkirkeplassen, på 1200-tallet, kalles refektorium, en benevning som bare nyttes i forbindelse med klostre, indikerer at Haug har rett i dette. Bybrannen i 1272 har trolig ført til avvikling av domkapitlet ved Olavsklosteret som trolig også ble ødelagt ved denne anledningen (selv om det, med den grisgrendte bebyggelsen byen den gang hadde, synes uforståelig at en brann skulle kunne ha spredt seg fra husene ved Vågen og Domkirken til det isolerte klosteret i Kleiva.) Haug mener at en ødeleggelse av klosteret stanset tilsiget av benediktinermunker til byen, og at augustinermunker fra Utstein måtte overta messeholdet ved Olavskirken ved klosteret i byen, som trolig ”overlevde” brannen.
Olavsklosteret lå på middelaldergården Krikens grunn (ved nåværende Olavsgården). Denne gården hadde sine ”grunner” på eidet mellom Vågen og Breiavatnet. Omtrent der hvor Store Trappegang i dag befinner seg, rant det opprinnelig en bekk som kom ned mot Vågen mellom Rosenkildehuset og Ankerbygget (ved den gamle ”Svendsabryggå” ved Nedre Strandgate 7-9). Bekken dannet Krikens og klosterets grense mot vest og nord. Munkene hadde fått satt opp en kvern ved bekken der de malte sitt korn. Krikens åkerland lå i området ved dagens Torg.
Ved klosteret ble det altså reist en liten klosterkirke, Olavskirken, som betjente folk i byen og nærmeste omland mens byggingen av Domkirken ble fullført. Grunnen omkring denne kirken tilhørte Utstein kloster fra siste del av 1200-tallet.
I 1236 hører vi at klosteret i Kleiva hadde både abbed og prior (klosterforstander – etter abbed i rang). Det var fremdeles bruk for Olavskirken ved siden av Mariakirken, Martinskirken (lå trolig i området ved Arneageren) og Peterskirken ved Hospitalet – etter bybrannen og ødeleggelsen av Domkirkens kor ved bybrannen i 1272. Men aktiviteten ved selve klosteret var opphørt på denne tiden, kanskje altså fordi klosterbygningene ble skadet i brannen.
Haug avviser påstanden om at Utstein kloster var en videreføring av Olavsklosteret. Hun mener at disse klostrene kan ha eksistert side ved side noen år før Olavskirken ble inkorporert i Utstein klosters virksomhet, og at augustinermunker fra Utstein kan ha fått ansvar for messeholdet i klosteret i Stavanger. I 1295 hører vi i alle fall om at de to augustinerbrødrene Trond og Ivar fra Utstein har ansvar for messer som avholdes i Kleiva. Haugs konklusjon er nemlig at Utsein kloster ble grunnlagt allerede i forbindelse med kroningen av Magnus Erlingson i 1163.
Omkring 1264 forlot Magnus Lagabøter sitt len i Ryfylke, med sete på den gamle kongsgården på Utstein, men altså kloster i 1264, og flyttet til Bergen for å overta kongeverdigheten etter faren (Håkon Håkonson som døde året før). Det var på denne tiden abbeden ved Utstein som hadde ansvar for virksomheten i Olavskirken i Kleiva.
Like nedenfor Olavskirken lå det en gårdsport. I 1318 ga abbed Finn på Utstein en 8 alen (5,4 meter) bred vei fra denne porten, over åkeren og ned til badstuen som trolig lå ved Vågen – til Stavanger-bispen Håkon Haldorsson. I 1298 ble to av åkrene ved den gamle Olavskirken overtatt av domkapitlet i Stavanger (Kleveageren). En skriftlig kilde fra 1299 forteller om en kornbod (stolpebod for tørking av korn) ikke langt fra ”badstofann” – badstuen – som kan ha stått ved Breiavatnet eller ved Vågen.
I 1387 solgte Utstein-abbeden Arne møllehustomten ved Olavskirken til korsbror Sigurd Reidarson. Deretter bygde Sigurd en mølle ved dagens Trappegang. Så seint som i 1478 nevnes nok en gang Olavsklosteret som blir betenkt med gaver gjennom biskop Alv Torgardssons testamente. 4. juli 1577 bestemte kongen (Fredrik II) at Domkirken skulle vøles ved hjelp av stein fra det gamle klosteret i Kleiva., som på dette tidspunktet var nedbrutt.
Selve klosterområdet i Kleiva ble kalt Olavsgrunnene etter reformasjonen. Det var fremdeles klosteret på Utstein som da disponerte denne eiendommen som omfattet ganske store arealer mellom Breiavatnet, Vågen og Kleiva. Gamle stedsnavn forteller også om dette, som Olavshagen, Munkehagen, Olavskleven, Olavskilden (”Olavskjellå”) og Klostergrund (nå bl.a.: Rosendkildehuset). Olavskirken kom ut av bruk etter reformasjonen og forfalt ganske raskt etter dette. Et kongebrev datert 4. juli 1577 påbyr således at det skal hentes stein fra det nedbrutte klosteret i Kleiva for å vøle Domkirken.
Olavskilden med statuen av ”Kvinnene ved vannposten” eller ”Olavsbrønnen” som er det offisielle navnet, er i dag det eneste synlige minnet etter Olavsklosteret i Kleiva. Klosteret fikk sitt vann fra en vannkilde som lå i dette området. Statuen i Kleiva er laget av stavangerkunstneren Erik Haugland (1894-1965) i 1959.
Gunnar A. Skadberg