Dette høydedraget har i lange tider vært et av Stavangers mest ettertraktede utkikkspunkter. I en søknad til formannskapet i 1852 ble det bl.a. understreket: Fra langt tilbage i i Tiden har et sted kaldet Byhaugen været et meget besøgt Sted av Byens Befolkning for at se du over søen, deels efter udgaaende, deels efter forventende Skibe. Der er ikke alene et Par hundrede Redere, som det interesserer at kunde faa Adgang til saadan Utsigte Sted, men over 1/5 Deel af Byens Befolkning ere Søefarende, følgelig er der en meget stor Deel af Publicum der oftere finde Fornøielse at se du over Søen og desaarsag ønske Adgang til Stedet.”
Navnet Byhaugen blir i dag brukt både om boligstrøket og bygningen som ligger på høydedraget, hvor det høyeste punktet er 76 m over havet; nordøst for Lille Stokkavann,.
I mange år var dette området den såkalte ”Dåsa-Jon” sitt rike. Jon Jonsen, født i Telemark i 1836, fikk tilnavnet fordi han var spesialist på å lage gjenstander i messing – deriblant tobakksdåser. Han fikk skjøte på eiendommen i 1874 og satte selv opp huset som i dag kalles Byhaugkaféen.
Jon på Byhaugen livnærte seg ved å arbeide rundt på gårdene på Tasta og Stokka. Den normale arbeidstiden i den lyse årstiden var fra kl. 4-5 om morgenen til kl. 20-21 om kvelden, inkludert lørdagen. Hjemme på sitt eget stykke på Byhaugen måtte han derfor arbeide før og etterpå, eller på en annen ledig dag. Han bygde terrasser med jordflekker i bratte skråninger og steinmurer til ly omkring huset. I tillegg anla han også et stort vannbasseng på eiendommen Jon likte svært godt å gå på jakt, og han hadde båtrett i Stokkavannene.
Portstolpene har sin egen historie. De to lange, smale steinene lå på nabogården. Av eieren her fikk Jon tillatelse til å hente steinene uten vederlag dersom han unngikk å velte ned steingjerdet som de måtte flyttes over. Dette greide Jon. Med list og lempe og egen kraft rullet han de kjempestore steinene fram på et underlag av stokker på en strekning som har vært fra 50 til 100 meter. En annen gang utførte han en enda større bragd. Han fraktet en diger steinhelle over isen fra Madla-siden av Store Stokkavann og oppover de bratte bakkene.
Da ”Dåsa-Jon” begynte å trekke på årene, solgte han i 1914 eiendommen på 10 770 kv.m til R.A. Idsøe i Verksgaten. Bare 3 620 kv.m lå i Stavanger, resten i Hetland kommune. Etter henstilling fra byens ordfører ble stedet overdratt til kommunen til en pris av 6 000 kr. Det kommunale matsalget drev i mange år en populær kafé her, med anledning til også å nyte mat og drikke i det fri. Byhaugen ble faktisk et av Stavangers best besøkte turområder. Jon Jonsen, som hadde betinget seg til å bo her og høste inn høyet på eiendommen i inntil 10 år, døde i 1920, 84 år gammel.
I dag har bebyggelse og vegetasjon tatt bort mye av den vidstrakte utsikten, men fortsatt er Byhaugen et verdifullt friområde for befolkningen i Stavanger.
I løpet av 2013 ble bygningen renovert for ca. 2 millioner kroner, og Frivilligsentralen i Eiganes og Tasta har flyttet inn. Blant målene er å få søndagskafeen i gang igjen, og at huset kan bli en møteplass som også kan huse arrangementer. Privatpersoner kan leie lokalen til festlige sammenkomster; barneselskaper, åremålsdager eller brylluper.
Den store flyttblokken fra istiden som ligger like nordøst for huset her, kalles i dag for ”Knutmannsteinen”. Den har fra gammelt av vært grensestein i skiftelinjen mellom gårdene i Eiganes, Stokka og Tasta, mellom by og land. Fra denne steinen, som er 3 m både i høyde og bredde, gikk linjen sørover til neste merkestein, ”Kløffstenen”, på eiendommen Villskog ved Eiganesveien.
Reidar Frafjord