Ovenstående illustrasjon fra Hans Eyvind Næss sin grundige artikkel om Steglebakken i Stavangeren nr. 1/2009 gir et klart bilde av hva denne betegnelsen innbefattet. ”Steigle-Bachen” er for første gang avmerket på byskriver Ulric Frideric Aagaards bykart fra 1726, på et område med betydelig utstrekning på østsiden av ”Bredevandet”. (Her kan man også ane konturene av et steinkors like ved innskriften, minnekorset som i dag står på Stavanger Museum.) På Torstrups kart har H.E. Næss fargelagt tomter på øst- og vestsiden av Kongsgaten eller Postveien som den ble kalt i tidligere tider, den gamle innfartsveien til Stavanger fra sør.
Det som er markert rødt mellom innfartsveien og ”Bredevandet”, er nåværende Kongsgt.45, i dag Charlottenlund; videre nordover Kongsgt. 43, Eldres hus, og 41 hvor det har vært flere restauranter To hus sør for nr. 45 er Kongsgt. 47 og 49, senere bygget sammen til ett hus. Her holdt frøknene Rings pikeskole til, i dag Litteraturhus for byen. Det fargelagte området på østsiden av Kongsgt. fikk matrikkelnummer 46 og 44, dessuten Bergelandsgt. 41. Den sentrale, opprinnelige tomten med våningshus, avbildet på et maleri fra 1822 som tilhørte kapellanen ved Domkirken, Børge Petersen, var altså nåværende Kongsgt. 45. Alle de andre tomtene ble utskilt fra denne ”eiendommen”, Steglebakken.
På ovenstående kartutsnitt er det ellers Josefinestiftelsen som er avmerket med svart. Mellom det østre området på Steglebakken og Josefinestiftelsen går i dag Stiftelsesgt. rett opp skråningen og krysser Bergelandsgt., mens på Torstrups kart ser vi at dette gateløpet svingte sør-østover.
Når det gjelder steder hvor offentlig avstraffelse fant sted i Stavanger, har vi sikker kunnskap om tre områder. Vi kjenner til at flere personer på 1620-tallet ble dødsdømt og brent i Sandviken (Bjergsted). På byens torg ble det foretatt flere typer offentlige avstraffelser på 1600-tallet, men her er det ikke kjent at noen ble henrettet. Det var nemlig vanlig at den henrettedes kroppsdeler ble begravet nær henrettelsesstedet, og dette passet seg ikke midt på byens torg. Dette kan godt ha skjedd, både i Sandviken og ved Steglebakken.
Steglebakken var det stedet like ved byen den gangen som har et navn som forteller at henrettelser uomtvistelig ble eksekvert her. Bøddelen ble hentet til byen, ofte fra Bergen, for Stavanger hadde ikke alltid egen bøddel eller skarpretter boende her. Vi vet ikke når det ble bestemt at et område ved hovedinnfartsveien til Stavanger skulle brukes til offentlige henrettelser. I en dom fra 17. februar 1688 får vi høre at en fattig husmannsenke, Joren Thorstensdatter, hadde myrdet sin 10 år gamle datter med øksehugg. Hun dømmes til at Straffes paa hindes hals Wed Suerdit, dernest hindes høyre haand och at Affhuggis och Saa Siden hoffuidet med haanden at Slaais fast paa en Stage Andre disligeSindede til Merchelige Excempel och affschye och det Wed Steillebachen som Sæduanligt…
Det spesielle ved dommen er anførelsen om at den dødsdømte kvinnen, som kom fra Time, skulle halshugges ved Steglebakken i Stavanger ”som Sæduanligt”. Dette mener H.E. Næss er en klar indikasjon på at Steglebakken var det ordinære henrettelsesstedet, også ved eksekvering av dødsdommer fra andre lokalsamfunn i amtet. Dersom eksekusjoner ble utført ”ved Steglebakken som sedvanlig”, har det gjennom en lang rekke år vært offentlige henrettelser her ved hovedinnfarselsveien til byen; et egnet sted for å samle store menneskemengder til å bivåne halshugninger og hengninger.
Når det i ”En Stavangersk Cicerone” (1868) i forbindelse med en henrettelse tales om den halshugde pikens ”Hoved…paa Steilen”, henspeiler dette på at avhugde kroppsdeler settes på en steile eller stake til beskuelse etter at henrettelsen er foretatt. Hans Eyvind Næss mener det er nærliggende å anta at det er slike stegler (steiler) med den henrettedes døde kroppsdeler som har gitt Steglebakken navn.
Bruken av Steglebakken som offentlig rettersted opphørte utover 1700-årene. Statens behov for et slikt rettersted i Stavanger hadde opphørt da den førnevnte kapellanen ved Domkirken så seg om etter en egnet gård i 1774. Likevel, i boken ”Stavanger Handelsforening gjennem 100 år” finner vi en interessant passus på s. 36: Kagstrykning. 1841 bruktes for siste gang kagstrykning i Stavanger. En skarpretter med assistent kom fra Bergen og prylte to forbrytere på Steglebakken klokken 8 om morgenen. En av de mange øienvidner fortalte at skarpretteren slo så lenge til hudfillene hang etter tampen. Det var et stygt syn.
Reidar Frafjord