Selve ordet stammer fra hebraisk og betyr Guds hus. Et interessant poeng med dette bygget er at det ble finansiert med midler som Brødrevennene hadde samlet inn, og som stod på konto i Stavanger sparebank.
Brødremenigheten eller Herrnhuterne var en frukt av den pietistiske vekkelse på luthersk grunn. Bibelen er eneste læreautoritet. Sentrum i den kristne læren er forsoningen ved Jesus Kristus. Brødrene fastholder alle lærepunkter som har sammenheng med forsoningen: Menneskets totale fordervelse, Guds kjærlighet til den falne menneskeheten, Kristi to naturer, forsoningen ved Kristi offer, vår rettferdiggjørelse og helliggjørelse, det kristne samfunns betydning og læren om Kristi gjenkomst. Hjerteforholdet til Jesus er det avgjørende.
Fromheten har en lys og glad tone, og den individuelle sjelesorg er viktig. Brødremenigheten har aldri vært tallrik, men har spilt en stor rolle i kirkehistorien ved sine meget søkte oppdragelsesanstalter i det 18. århundre, og den store innsatsen menigheten har lagt ned i det ytre misjonsarbeidet.
Historien til Brødremenigheten i Stavanger tok til midt på 1820 – tallet. Fire unge, evnerike Brødrevenner møttes da her helt tilfeldig, og sammen skapte de et aktivt, kristent miljø i byen. Disse 4 var Søren Daniel Schiøtz, brødrene Gabriel og Caspar Kielland og Svend Eriksen Svendsen som alle hørte til overklassen i byen. Virksomheten her stagnerte nok i 1870 – årene samtidig som Lars Oftedal ble den ledende kraften i indremisjonsarbeidet i Stavanger.
Bethel ble allerede fra 1910, like etter at huset var innviet, overlatt Domkirkens menighet som et slags bedehus for en del av Stavanger. Menigheten fikk adgang til å leie Bethel til møtevirksomhet på bestemte dager. Etter hvert konkluderte man imidlertid med at det ville være heldigere for menigheten at man eide sitt eget menighetshus som man til enhver tid hadde full disposisjonsrett over. Dette gikk i orden i 1917 etter forhandlinger med den såkalte Bethelkomitèen.Fra den tid og årene fremover var Bethel opptatt med større eller mindre møter gjennom hele uken.
I begynnelsen var det også leilighet i 3. etasje for klokkeren i Domkirken, hvor han også hadde sitt kontor. Vaktmesteren bodde i 2. etasje,og i kjelleretasjen ble det innredet en større lesesal for barn som skolestyret administrerte. Endelig var det noen smårom i bygget som ble leid ut til enslige kvinner.
Etter den omfattende rehabiliteringen har Bethel blitt et tidsmessig bygg, både med tanke på Domkirkens menighetsarbeid og andre, mer sekulære aktiviteter. Bethel rører ved noe av byens sjel. Veldig mange mennesker i vår by har, eller har hatt, et forhold til dette huset, enten det dreier seg om søndagsskole eller juletrefester. Tidligere fungerte Bethel nærmest som en sosial institusjon med utdeling av klær, med utlån av bøker og lesing av aviser, nesten som en sjømannskirke. Under krigen holdt mange skoleklasser til her, og eldre mennesker benytter i dag et av rommene til ukentlige formiddagstreff. Lokalene ble også benyttet ved kommune – og stortingsvalg helt opp til midten av 1990 – tallet.
Byggets arkitekt, Knud Øgreid (1875 – 1967) var sønn av byggmester og trelasthandler Halvor Knudsen Øgreid. Etter studier ved teknisk skole i Elberfeldt og teknisk høyskole i Darmstadt i Tyskland kom han tilbake til Stavanger i 1903 hvor han ble arkitekt i farens firma.
Utenom Bethel utførte han flere bemerkelsesverdige hus i byen, bl.a. hjørnegården i Smedgaten 9 fra 1904, en festlig trebygning i jugendstil med mange sammensatte former; og ikke minst bindingsverksvillaen ”Hans og Grete” i Jelsagaten 49 fra 1910, en uvanlig jugendstilvariant. Det er imidlertid Bethel som regnes som hans mest monumentale verk.
Reidar Frafjord