Vennenes samfunn eller kvekerne ble organisert i Stavanger i 1818 som det første kirkesamfunnet utenfor statskirken. Dette ville ikke myndighetene godta, og dermed oppstod det konflikter når det gjaldt seremonier som dåp, begravelse og ekteskapsinngåelse. Selve gudstjenesteformen var stille andakt uten liturgi, prest eller sakramenter. Stillheten kan brytes ved at en eller flere tar ordet for å dele noe med de andre.
Tanken om at det er noe av Gud i alle mennesker, at hvert individ må finne sin egen livsvisdom, står sentralt i kvekernes trosbilde. Enkelte kvekersamfunn legger mest vekt på det evangeliske og bibelske, mens for andre er ”det indre lys” kilden til religiøst liv. Menneskenes likeverd innebærer at kvekerne nekter å bære våpen, og at de engasjerer seg i fredsarbeid. I Stavanger har samfunnet i dag (2010) i underkant av 30 medlemmer, mens det i storhetstiden hadde 100 og i årene etter krigen rundt 60 medlemmer i byen.
Fra 1821 til 1854 hadde kvekerne et gravsted på Våland, mellom dagens Musègate 54 og 56. Det ble opprettet av lederen, Elias Tastad, da hans ett år gamle tvillinger døde. Da presten ikke ville begrave dem uten å få gjennomføre de vanlige seremoniene, gravla Elias Tastad dem selv slik han følte det var rett etter sin kvekertro, noe som førte til mye dramatikk og vanskeligheter.
Mot slutten av 1840 årene begynte gravplassen på Våland å bli for liten, og man så seg om etter et annet, egnet sted. I 1854 tok saken en overraskende vending fra uventet hold, fra en person som først ett år senere ble opptatt som medlem og senere ble et sentralt medlem av samfunnet:
Den 15. desember 1854 gav Carl Nymann et stykke av sin eiendom, ”Leervigsryggen”, til kvekerne ”for at de frit og ubehindret fra mig og Efterkommere enten Arvinger eller Andre, have tilladelse, Frihet og Ret til at benytte samme til Begravelsesplads/…/ dog tilhører Græsset som voxer på Begravelsesstedet Jordstykket Leervigsryggens Eier og Bruger.” Etter dagen mål var stykket på ca. 850 kvadratmeter. Fram til omkring 1870 ble gravstedet betegnet som ”Karel Nymands Gaard Hetland”.
Den første som ble gravlagt her, var Halvor Dyring, 9. juni 1855. Elias Tastads hustru, Guri, var den neste, den 16.juli 1855. Da Asbjørn Kloster ble stedt til hvile, 24. januar 1876, kunne man lese følgende i avisen ”Stavangeren”: ” Asbjørn Klosters Begravelse foregikk i dag paa Vennernes Begravelsesplads under Tilslutning af et næsten uoverskuelig Følge. Hr Endre Dahl talte ved Graven.”
Om lag 270 personer er i årenes løp gravlagt på denne private gravlunden i Øvre Haukeligate 39, omgitt av en høy teglsteinsmur og forsynt med en låst sprinkelport av jern. Kirkevergen har ansvar for drift og vedlikehold, og kvekersamfunnet ønsker at gravstedet skal tas vare på som et offentlig kulturminne, og at dette kan kombineres med fortsatt bruk.
Reidar Frafjord