Bekhuset er en steinhytte som ble bygd omkring 1860 på det såkalte Indre steinkar ved Banevigå. Steinkaret ble ifølge et referat fra bystyret i 1859 kalt Nyland (skjæret var gjort landfast) og var et steinsatt skjær der seilskuter ble kjølhalt, og der fortøyningspollerter ble plassert allerede tidlig på 1800-tallet.
Beket ble kokt i store gryter for å få ut tjæren som ble nyttet til å tjærebre seilskuteskrogene. Siden dette var et brannfarlig arbeid, ble det reist egne hus der kokingen av bek foregikk – slik egne ildhus og smier ble satt opp på gårdene et stykke fra gårdens øvrige hus.
Indre steinkar lå som en øy i havnebassenget like til 1974. 31. oktober dette året skrev Johs. Thorsen blant annet følgende i et leserbrev til Stavanger Aftenblad: ”I motsetning til Steinkaret ved Bredalmenningen, som for lengst er forsvunnet og innebygget i kai- og landområde, ligger Nyland-steinkaret fremdeles fritt.
Det meste av den gamle bek-hytten av stein er der også, men neppe lenge, for skjæret inngår i de nye kaiplanene, og gravemaskin og betong nærmer seg. Men før så skjer, bør de som er ansvarlige for bevaring av verneverdige minner, se nærmere på Nyland-steinkaret og vurdere om noe bør gjøres med dette og i tilfelle hva. Det er ikke utenkelig at de gamle detaljene kan føyes både praktisk og naturlig inn i havnen som tenkes lagt her for mindre båter. Den gamle bebyggelsen, både sjøhusene og boligstrøkene ovenfor, innbyr til det.”
I 1975 ble store deler av Banevigen fylt igjen, og Johs. Thorsen ble hørt, for steinkaret ble innlemmet i det nye kaianlegget da Bekhuskaien ble anlagt. Det gamle Bekhuset ble virkelig restaurert og bevart sammen med de gamle steinpollertene, og det gamle steinkaret er nå markert med steinheller omkring Bekhuset.
Gunnar A. Skadberg