Omkring 1270 ba biskop Torgils i Stavanger kong Magnus VI, Lagabøter, om tillatelse til å bygge et almissehus eller hospital på bispestets åker vest for Peterskirken ”for der at legge ind fattige mænd som blev syge i byen, saa at de der kunde vente paa bot eller bane (bedring eller død) heller end at blive flyttet syge og saare og næsten døde fra hus til hus saaledes som før er gjort.”
Kongen ga bispen den tillatelsen han søkte om, ikke bare for pasienter, men også for presten ved hans odelskirke og for de menn som tjente biskopen (Peterskirken hadde trolig tilhørt kongens mor, Margrethe Skulesdatter og hennes forfedre av Skjalgsætten på Sola). Kongens ”odelskirke”, Peterskirken, som sannsynligvis var bygd i siste del av 1100-tallet, skulle tilhøre det nye sykehuset, og denne kirkens inntekter skulle sammen med åtte jordeiendommer og noen små åkerlapper som biskopen skjenket formålet, danne det økonomiske fundamentet som var nødvendige for å underholde presten og hans medhjelpere, samt å skaffe mat og klær til de syke og fattige.
Hospitalet fikk inntekter bl.a. fra jordstykkene som strakte seg i det området som i dag omfattes av Nygata og Jorenholmen. Folk på sørsiden av Søregata betalte en avgift til Hospitalet like fram til 1843. Dette skyldes at deres hus stod på Hospitalets ”grunder”. Disse grunnene strakte seg like opp mot Laugmannsgaten, og Skolebekken krysset over denne eiendommen i nordøst.
Hospitalet var ment å avløse legdsystemet for fattige og syke i Stavanger. Dette systemet innebar at syke, sårede, gamle og forkomne mennesker ble båret hus imellom til bønder og borgere som var pliktige å gi dem mat og soverom noen dager eller uker.
Utenom eiendommene i byen fikk Hospitalet inntekter fra mange gårder rundt om i bispedømmet. Fra Rogaland kom det avgifter til Hospitalet fra Skjelsnes i Sjernarøy, Oanes i Høle, halvdelen av Foldøy i Jelsa, Åmodt i Sokndal, Tengsareid i Eigersund, Sira og Trondevig i Lund, Sageland i Bjerkreim, Voll i Varhaug, Engelsvoll i Klepp, Opsal på Fogn i Finnøy, Lunde på Hundvåg og Sandved i Høyland. Også fra flere gårder i Agder, særlig på Listalandet, ble det sendt penger som ble lagt i fattigbøssen til Hospitalet i Stavanger. Også penger som ble lagt i fattigbøssen som var hengt opp på fattighuset ved ferjestedet Salhus ved Karmsundet, ble sendt til Hospitalet i Stavanger.
I 1290 testamenterte Anbjørn fra Heimnes (Hebnes) 1 mark sølv til Hospitalet. Mange søkte på liknende måte å sikre seg frelse og evig liv ved å testamentere gods og gull til kirke og hospital. Mange prester i bispedømme sendte gaver til Hospitalet i form av penger eller naturalia som korn, mel, smør, kjøtt og fisk. Bøssepenger fra offerkassen i Domkirken gikk også til Hospitalet på St. Pedersgjerde.
Ved overgangen til reformasjonen lå Hospitalet til forfall. Det ble derfor revet og erstattet av en ny bygning i den perioden Peder Clausson Friis var prost (omkring 1600) I 1612 ble det bestemt at tavlepenger (offer) som var gitt ved Domkirkens alter, almisser og inntekter av bestemte jordegods, skulle finansiere Hospitalet som ved reformasjonens innførelse hadde mistet sine tradisjonelle inntekter og sine jordegods.
Hospitalet fikk også penger fra mulkter som folk ble ilagt å betale kirkens domstol – domkapitlet. I 1593 måtte John på Rimestad (Nærbø) og Anne på Haugstad betale henholdsvis en okse og en daler til Hospitalet fordi de hadde levd som ektefolk uten å være viet. Året etter ble soknepresten i Kvinesdal stevnet for kapitlet fordi han hadde levd sammen med en kvinne han ikke var gift med, men presten hadde sendt henne fra seg da han oppdaget at hun hadde ”onde Saaer paa hendes Been”. Presten måtte ut med 10 daler for sin brøde, og pengene skulle gå til Hospitalet. Samtidig med dette ble prest i Håland fra 1591, Christen Persøn, dømt for drukkenskap og grov forsømmelse i sin embetsgjerning. Til en påminnelse skulle han betle tre daler til Hospitalet. Året etter ble mulkten hevet til det doble for samme forseelse. Om ham skriver prost Hjalmar Tjelta: ”Kristen Pedersen er det sørgelegaste menneskje som hev bore kappe og krage i Håland, ja me kan visst seia i heile bispedømmet. Det var drykken som gjorde at han sokk djupare og djupare i synd og last. Han gjekk på fylla jamt, gløymde helgedagane, kom full til kyrkja og misfor seg på mange måtar. Freista nokon å tala han til rettes, vart han berre sinna, banna og brukte grov kjeft.”
Kapellanen i Domkirken ble stevnet fordi han hadde tillatt at Margrete Simonsdatter kom til ham om natten. Fordi han således hadde gitt folk anledning til sladder og dermed svekket presteembetets anseelse, ble han dømt til å betale 10 daler til Hospitalet.
Det var forstanderen som stod for den daglige driften av Hospitalet og hadde ansvar for matstell og orden. Dette var ingen enkel jobb, for klientene kunne ofte være ganske brysomme. Forstanderen kunne da sende klage til domkapitlet som hadde overoppsyn med Hospitalet.
I 1605 klaget forstanderen over at Lauritz Jenssen bannet, sverget og stadig kranglet med de andre klientene. Domkapitlet bestemte da at Lauritz måtte forlate Hospitalet, men han skulle få med seg noe av det gods han hadde brakt med seg da han kom samt 3 daler og to tønner korn.
Et par år seinere ble tre kvinner satt på vann og brød pga. utidig banning og kjefting på Hospitalet. Bertha Halvorsdatter fikk bare fire dager på denne menyen ”fordi hun er gammel og tåler det ikke lenger”. Men Sidselle ble satt i fengsel i åtte dager på vann og brød, for hun kunne tåle det, og Anne Kristine Waldau ”som var kommet av pene folk”, fikk åtte dager på vann og brød i Hospitalsstuen. Også seinere ble det klaget på frøken Waldau som ikke ”oppfører seg sedelig”.
I 1612 lot stavangerbispen Scavenius utarbeide et nytt reglement for Hospitalet. Dette reglementet omfattet bl.a. retningslinjer for forstanderen og for regnskap og bespisning.. Forstanderen hadde en framskutt sosial posisjon i byen. Han skulle være fri for borgerverv og byplikter, ha fri kost og Hospitalets beste seng. Han skulle få hjelp av en sykepleierske, ”råds kvinne”, som skulle ”løfte og lette de syke, og se dem til gode, ha alt kvegstellet og være stedse ute og inne. Hun skulle også brygge og bake, vaske og toe, koke og reie sengen for forstanderen. Hun skulle ha sin seng i sykestuen hos de andre fattige, ligge i Hospitalets klær og ha samme kost som de syke.” Årslønnen hennes var 5 riksdaler og to par sko! Hospitalets husdyr gikk på beite på institusjonens grunner i skråningen opp mot dagens Laugmannsgate.
I reglementet eller ”fundasen” stod et at Hospitalet ikke skulle ta imot flere enn åtte ”lemmer”. I middelalderen tok nok Hospitalet imot langt flere, men da var det også flere ansatte til å ta seg av klientene. Etter reformasjonen fikk Hospitalet mer inntekter enn det som var tilstrekkelig for å fø åtte ”lemmer” samt forstanderen og hans rådskvinne (egentlig tjenestepike).
Etter reformasjonen fikk også kvinner adgang til Hospitalet. Hver klient fikk sin seng, og hvis noen brakte med sin egen seng, fikk de ligge i den mot at den ble Hospitalets eiendom etter deres død.
Det ble servert to måltider per dag. Til frokost fikk klientene flatbrød med sur melk eller øl til. Til jul, påske og pinse ble det servert ”stumpebrød” og flesk. Til middag fikk pasientene fisk eller kjøtt. Spisningen foregikk ved felles bord – med ”Guds frykt og tacksigelse” – og alle spiste av samme fat slik skikken var på denne tiden.
De sengeliggende fikk mat fra egne kjørler. Om noen pasienter hadde litt penger til overs, kunne de kjøpe seg litt ekstra mat og drikke, men ikke så mye at de ble drukne. Beruselse ble straffet med så og så mange dager på vann og brød. I 1738 fikk Rasmus Lunde advarsel pga. av drukkenskap mens Giske Fanuelsdatter fikk advarsel fordi hun for rundt i gatene med skrål og skrik.
I 1740-årene var Hospitalet kommet i store økonomiske vansker. En del av Hospitalets jordegods ble derfor auksjonert bort for å bøte på dette.
I 1764 hadde den blinde Axel Larsen skjelt ut forstanderen, Jens Berg, etter noter. Eder og forbannelser haglet over Berg, noe som resulterte i at den blinde ble forvist fra Hospitalet. Noen år seinere søkte han imidlertid, i ydmyke vendinger, om å bli opptatt ved Hospitalet igjen grunnet ”alder og kreftenes aftagelse.”
I 1764 skjenket justisråd Gabriel Hilmand (Hilmandsgate på Våland) et legat på 500 riksdaler til Hospitalet i Stavanger. Hospitalet var da i dårlig forfatning, men fortsatt kalte hospitalsklokken til dagens dont, og endelig klokken sju om kvelden til ”Arbeidernes Forløsning”.
I 1786 ble to av værelsene i Hospitalet innredet for vanvittige, ”Daarekistens” vinduer ble utstyrt med jernstenger. Rommene var på 3,8 kvadratmeter, og det var bare 1,5 meter fra golv til tak. Ingen skulle bli friskere av et opphold i slike hull! Her bodde for eksempel den forhenværende soldaten Ivar i 20 år omkring 1830-1840. Hver morgen utførte han sin gamle plikt og ropte ”Vakt i gevær!” Ivar delte sin celle med rottene, og fangekosten måtte han også dele med dem.
Fra 1786 ble Hospitalet lagt inn under det nyopprettede Fattigvesenet, og hospitalet ble etter hvert til en blanding av fattighus og sinnsykehus. I 1845 ble Hospitalet revet og dets virksomhet ble overtatt av den nyopprettede institusjonen ”Den kombinerede Indretning”. Fortsatt fantes det rester etter biskop Torgils´ anlegg fra 1270-tallet – beregnet på ”Syge af begge Kjønn og med alle slags Sygdommer”. Den nye sykehusbygningen fikk 42 senger i to avdelinger og kostet 10 000 spesidaler, noe som var en stor belastning på byens budsjett. Likevel skriver byggekomiteen at dette var billig med tanke på at bygningen skulle stå i århundrer framover. Slik gikk det aldeles ikke, selv om byens nye sykehus på ”Den kombinerede” ble søkt forbedret i årenes løp, ble dette sykehuset erstattet av Stavanger sykehus på Skjævelands-marken ved Kannik allerede i 1897.
Gunnar A. Skadberg