Andreas Jacobsen ble født i Vinkelgata 16, omtrent midtveis mellom Pedersgata og Fiskepiren i Stavanger, den 6. februar 1909. Her bodde han til han var 14 år gammel; da flyttet familien til Våland. Senere i livet var bostedene bl.a. Brønngata 102 og i blokk-leilighet på ”Misjonsmarka”. Han giftet seg 7. oktober 1939 med Halldis Kloster (1907 – 1992).
Jacobsen ønsket egentlig å bli tegner, men det kunne han ikke livnære seg av i de harde 1930 – årene. Da han var ferdig med middelskolen, fikk han et tilbud fra Det Stavangerske Dampskipsselskap, og i de meget trange tider den gangen, begynte han der som bud som 16 – åring. Han ble værende i DSD i 49 ½ år, de siste årene som personalsjef.
En dag i 1934 laget han noen tegninger som han skrev korte tekster til. Fotograf Gaard Paulsen i Aftenbladet tok dem med til redaksjonssekretær Sven N. Oftedal som straks så mulighetene. Senere oppmuntret redaktør Christian S. Oftedal og den senere domprost Svanholm unge Jacobsen til å skrive mer. Den første teksten stod i avisen 8. september 1934 under pseudonymet Jacob. Det ble til Ajaks, før han slo seg til ro med Ajax.
Tekstene ble etter hvert lengre, og han illustrerte alt selv, men det krevde for mye. Etter en tid kom Aftenbladets tegner, Henry Imsland, inn i bildet, og da ble det skikkelig sving på det. Imsland illustrerte epistlene, han hadde Stavanger i kroppen, han visste hvordan frøken Sørensen og far te an Marton så ut, og han kjente et mannskor ut og inn.
De populære innslagene i avisen varte helt fram til 9. oktober 1991. Den siste visen til Ajax, ”Sokkaseg og hjertelag”, ble fremført i forbindelse med en avduking i sentrum i 1993, en statue med hans mest sentrale figurer, Johanna og Broremann.
Ajax visste ikke selv hvor mange viser som var kommet fra hans hånd i årenes løp. De tre stavangerkomediene på dialekt; ”Det smedle på Skansen” (1957), ”Gudlabadne te na mor” (1959) og ”Storm i et Norgesglass” (1962) er oppført en rekke ganger på Rogaland Teater. Det kom 9 bøker fra hans hånd. De to første, ”Ongane i gadå” og ”Slage’ på Parra” i 1943, og de to siste, ”Johanna, Broremann og frk. Sørensen” og ”Far og mor te an Marton” i 1988.
På stavangerdialekten som skriftspråk, med en sterk følelse for de fineste nyanser, loddet han dypt i personenes sjel. Gjennom språket som redskap kunne han fortelle hvordan gamle og barn, enslige og ei sydame hadde det. Han fortalte om menneskenes daglige liv, om deres lengsler og håp og om tårer og smil. Han stod på en måte midt iblant oss og hentet stoffet sitt fra hverdagen. Nasjonale eller internasjonale tema ble gjerne sett fra Pedersgadå, og han evnet å gi dyp innsikt i enkle ord. Ajax gjorde også Stavanger bymål til noe å være glad i, en del av byens identitet.
Han mottok kulturpriser fra Stavanger kommune, Aftenbladet, Rogalands Avis og Stavanger Presseforening. I 1985 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Sine siste år tilbrakte han på Solvang Aldershjem hvor han døde 18. mars 1995.
Reidar Frafjord