Den 15.04. 1904 meddelte Stavanger Aftenblad at Johan Tjaaland hadde kjøpt den nedlagte hermetikkfabrikken ”Fram” i Verksgt. 31 for kr 5.750. Han drev nå i noen år sardinproduksjon i disse lokalene. Tjaaland bygde imidlertid en ny fabrikk i Strømsteinen, og i 1907 flyttet han produksjonen til Banevikgata 7. Denne nye fabrikken var spesialbygd for sardinproduksjon og ble utvidet med større tilbygg i 1910 og i 1912.
Johan Tjaaland ble født i Time på Jæren i 1873. Han var 15 år yngre enn Chr. Bjelland som han minnet om på flere måter. I 1881 flyttet hans familie til Stavanger, og 12 år gammel begynte han i sin første jobb, slik at skolegangen ble temmelig middelmådig. Han startet hos blikk & kopperslager Jacob Olsen i Bredgaten med jobbing fra kl. 13-19, for 1 kr i uken. Denne bedriften var visstnok byens største leverandør av blikkesker til sardinnedlegging.
Tjaaland var senere lodder hos flere blikkenslagere i byen og lærte hermetikkindustrien fra bunnen av. Bare 20 år gammel ble han formann hos firmaet C. Houge Thiis og fikk etter hvert førstehånds kunnskap til driften av en større hermetikkfabrikk. Johan Tjaaland var 34 år da han etablerte seg i den nye fabrikken sin. I disse lokalene eksperimenterte han med utnyttelse av vårsild i hermetikkindustrien; det som resulterte i kippersproduksjon. Kippers, røykt sild, ble opprinnelig solgt nyrøykt og med begrenset holdbarhet, men Tjaaland lyktes med å skape et godt produkt som kunne masseproduseres.
Tjaalands forbedringer gikk ut på å dele silden i to fileter. På den måten gikk selve røykingen hurtigere. Hode og hale på silden ble også kappet av. Arbeidet med dette førte til utvikling av nye maskiner, bl.a. fileteringsmaskiner. De nye prosessene medførte at det ble en tidobling av produksjonskapasiteten ved fabrikken, og kippers ble et lønnsomt produkt med økte antall produksjonsdager, ettersom kippersproduksjonen foregikk utenom selve brislingsesongen. Hos Johan Tjaaland skal dette ha resultert i at de 100 arbeiderne på fabrikken hadde arbeid hele året.
Tjaaland nådde toppen skattemessig i 1920/21 med en formue på hele 885.000 kr, mens inntekten hadde vært størst det foregående året med kr 204.500. Så kom nedgangstiden, fortjenesten ble borte, og ved Tjaalands død i 1923, 51 år gammel, var formuen halvert. Ved hans bortgang var Fram en stor og moderne hermetikkfabrikk i Banevikgata, og Stavanger Preserving Co. A.s overtok den som fabrikk nr. 5 i Preserving-konsernet. For folk flest fortsatte likevel fabrikken å gå under betegnelsen "Fram".
Kjøpesummen var 325.000 kr og viste seg å være en riktig investering. Kjøperfirmaet karakteriserte arealene som store og moderne, ”a wise investment”. Som den første fabrikken i landet gikk Stavanger Preserving Co. A.s over til automatisk røkeri – etter ingeniør Carl Sterners patent – og i samarbeid med Stavanger E-Verk begynte man et forsøk med elektrisk røkeovn, som imidlertid ikke førte fram. Som nevnt hadde firmaet i 1925 hele 5 fabrikker i drift.
Produksjonstall for årene framover viste tydelig at fabrikken i Baneviksgata var en god avdeling, ettersom både arbeidsdager og produksjonsmengde var de høyeste i Preserving-konsernet. En av grunnene til dette var nok også at firmaets emballasjeproduksjon foregikk i to tilstøtende bygninger, mot Badehusgata.
Virksomheten i Baneviksgata ble etter 2. verdenskrig trappet ned, og lokalene ble lager for ferdig hermetikk, produksjonsutstyr og arkivmateriale. Bygningen er i dag pietetsfullt restaurert og har omtrentlig det samme utseende som i 1912.
Reidar Frafjord.