Den 22. februar 1805 fikk man i Norge en ny lov som omhandlet begravelser og kirkegårder. Det ble forbudt å bruke kirkene som begravelsesplass, og enhver kjøpstadkirke måtte anlegge en passende kirkegård utenfor bygrensen, innen to år var gått. De to årene skulle imidlertid bli til nesten 30 år når det gjaldt Stavanger. Her ble de døde fortsatt begravd rundt Domkirken og på fattigkirkegården på Olavskirkens grunn i Kleivå.
Først i 1832 ble det kjøpt et stykke jord på Bispeladegård til ny kirkegård som skulle være felles for Stavanger by og Frue Sogn. Både den sterke befolkningstilveksten og frykten for at kolera skulle bryte ut i byen, gjorde at det hastet med å få løst saken, og den 5.september 1834 ble den nye kirkegården ”høitideligen” innviet. Stavanger Adresseavis skrev: ”Uagtet det truede med Regn, var dog en forsamling af over 2000 mennesker tilstede, hvoriblandt Byens Autoriteter, der i Prosession begave sig til og fra Stedet”.
Dette var en imponerende forsamling (året etter var byens folketall 4.857), men det ble ikke funnet nødvendig å foreta noen begravelse på innvielsesdagen. Det var først nesten ett år senere, 3. juli 1835, at den 70 år gamle Berthe Ellingsdatter fra Spilderhaug ble fulgt til graven.
Byen opplevde i de nærmeste år en kolossal vekst, og allerede 10 år senere var det klart for alle at det igjen var behov for en ny kirkegård. I 1864 ble det vurdert å gjenbruke graver fra perioden 1835 til 1839, men kistene var like hele. Så selv 30 år etter de første kistene ble satt ned, var det for tidlig å ta det eldste kirkegårdsområdet, den nordligste delen med gravfelt A-E, i bruk om igjen.
I 1868 ble så gravlunden utvidet sørover til Kirkegårdsveien og i 1882 videre sørover mot Paradis og Hillevågsvannet. I 1875 ble traseen til jernbanen lagt gjennom den sydvestre delen av kirkegården. Dette resulterte i en dyp skjæring, og omkring 300 graver måtte flyttes.
Den kjente gartner og kirkeverge, Poul Holst Poulsson, sørget for at Lagård gravlund fikk en beplantning som gjorde kirkegården til en av de mest særmerkte i landet. Vegetasjonen er i dag verneverdig.
En sak om anskaffelse av gravkapell kom for første gang opp offentlig i 1881.
Løsningen kom fire år senere. Kommunen hadde nå overtatt Køhler-eiendommen i Hillevåg, og der stod det et skolehus som ble flyttet til Lagård og ombygget til kapell. Dette ble revet og erstattet med det nåværende kapellet i 1984, 150 år etter at gravlunden ble innviet.
Jernbanen har ved et par anledninger tatt noen biter av Lagård gravlund, men i hovedsak kan vi si at denne kirkegården i 1890-årene fikk den utstrekningen den har i dag.
Reidar Frafjord