Jens Zetlitz ble født på ovennevnte eiendom 26. januar 1761 og døpt i Stavanger domkirke 1.februar. Foreldrene var regimentfeltskjær Sigismund Zetlitz (1725-1762) og Mette Christine Magnus (1735-1772). Av en barneflokk på syv var det bare tre sønner som vokste opp. Guttene var: Christian (1754-1825), Henrich Andreas (1758-1821) og altså Jens, f.1761. Området her ble kalt Pottemakerstranden og lå mellom nåværende Øvre Holmegate, Breigaten, Kirkegaten og sjøen.
Faren døde da Jens var 1½ år gammel, og i 1766 giftet moren seg med apoteker Andreas Bosse (1732-1776). Da flyttet hun og sønnene inn i Bosses hus i Uhrgaten (Kirkegaten 21), og huset på Pottemakerstranden ble solgt. Dette gamle huset gikk for øvrig tapt sammen med våningshusene og sjøhusene i nabokvartalene ved ”Store’braen” i 1860, men en ny toetasjes bygning ble oppført nesten nøyaktig over grunnmuren på huset som brant ned.
Moren døde da Jens var elleve år, etter ytterligere fem barnefødsler. Andreas Bosse var imidlertid en god stefar for gutten, skaffet ham privatundervisning i latin og fikk ham, 14 år gammel, inn ved Bergen katedralskole i 1775. Da stefaren døde året etter, var det den senere biskopen, Johan Nordahl Brun, som tok seg av den foreldreløse gutten. Det ble han som vekket guttens interesse for den nasjonale og beskrivende diktning. Skolegangen i Bergen var en lykkelig tid, takket være J. N. Brun som ble Jens Zetlitz’ åndelige veileder, og som også gav ham økonomisk støtte i de kommende årene.
I 1780 ble han dimittert fra Katedralskolen i Bergen til universitetet i København hvor han tok examen artium . Han startet deretter på teologistudiet, men i den dansk-norske hovedstaden var det nok miljøet rundt Det norske Selskab han ble oppslukt av. Tonen i den lystige, norske kretsen gjorde inntrykk på den litterært interesserte studenten som ble en flittig bidragsyter til ukeaviser og litterære tidsskrifter.
Første gangs opphold i København ble av kort varighet. Pengene tok etter hvert slutt, og Zetlitz måtte reise tilbake til Norge uten eksamen. Etter å ha vært huslærer i Drammen og Arendal vendte han i 1786 hjem til Stavanger hvor han gav privatundervisning og ellers var en velsett gjest i byens kjøpmanns-og embetshjem. Her forelsket og forlovet han seg i sin firmenning, prestedatteren fra Lye på Jæren, Maren Elisabeth Bull (1761-1801), ”Elisa” som han kalte henne. Hans vordende svoger, Gabriel Schanche Kielland, støttet Zetlitz til en ny København-reise, og han avla teologisk embetseksamen i 1789.
Det var under sitt andre opphold i København at Zetlitz ble den muntre forgrunnsskikkelsen i Det norske Selskab. Men det ble ikke bare muntre vers eller småstykker. I 1788 utgav han diktet ”Grevskabet Karenslyst”, en parodi på den beskrivende diktning, og i 1789 kom diktsamlingen ”Poesier”, hans eneste diktsamling når vi ser bort fra ”Psalmer” og ”Sange for den norske Bondestand”. Det var særlig drikkevisene og bondevisene som nådde det store publikum. En vise som ”Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at være” gjorde Zetlitz til tidens populære visesanger.
Da han i 1790 var cand.theol., ble han ansatt som personellkapellan hos sin vordende svigerfar, Jens Bull i Lye sogn, og året etter kunne han gifte seg med sin ”Elisa.” I ti år fremover nyter han familielykken i enkle kår og virker utrettelig som prest, dikter og folkeopplysningsmann. I 1793 skrev han diktet ”Egenæs”, et betydelig og fornøyelig kildeskrift til Stavangers byhistorie. Foranledningen til diktet kjenner vi ikke, men både gjennom sine egne og hustruens slektninger fikk han førstehånds kjennskap til oppdyrkingen av Egenæsløkkene. I guttedagene opplevde han også at stefaren festet og dyrket to av løkkene.
Under tiden på Lye ble han far til tre piker: Axeliane Christine (1792-1855), gift med Jacob Kielland (1788-1862), Mette Christine (1794-1853), ugift, og Johanne Margrethe (1797-1888), første gang gift med Ole Smith Ploug jr., skilt, og andre gang med Friedrich Petersen. Et fjerde pikebarn, Kirsten (1799-1878), ugift, ble født i Stavanger.
I 1800 ble han sokneprest i Vikedal. Et manuskript i det kiellandske privatarkiv forteller hvordan Zetlitz med kone, fire barn, to hunder og et stort reisefølge dro med åpen båt fra Stavanger for å overta et lenge etterlengtet soknekall. Det skulle imidlertid vise seg at den muntre familieflyttingen ble et sørgelig vendepunkt i hans liv. I januar 1801 døde ”Elisa” på barselseng med et dødfødt jentebarn.
Zetlitz giftet seg igjen allerede året etterpå med den 20 år gamle Christiane Sofie Fasting von Krogh (1780-1867) som altså var 19 år yngre enn ham. Han hadde nok ventet at den nye konen skulle fylle plassen til hans kjære ”Elisa”, men der tok han feil. De fikk tre barn: Søren de Fine von Krogh Zetlitz (1803-1868), gift med Inger Marie Bjering Christoffersen (1797-1843), Maren Elisabeth Bull Zetlitz (1804-1874), gift tre ganger med bønder i Telemark og Catharine Nicolava Zetlitz (1807-1859), ugift.
Den nye prestekonen fikk altså fire små unger å ta seg av som ikke var hennes egne, og det gikk nok ikke så godt. Det varte ikke lenge før Zetlitz med tungt hjerte overlot de to eldste døtrene, til svogeren, Gabriel Schanche Kielland på Ledaal, og noe senere de to yngste.
Fra 1811 til sin død, 14.01.1821, 60 år gammel, var han sokneprest i Kviteseid i Telemark der han gikk inn mellom bygdefolket som en av dem. Han skal ha vært et elskverdig og samlende midtpunkt i bygdegildene når støpet gikk rundt, men arbeidet også for bygdekultur og folkeopplysning.
Jens Zetlitz, ”Glædens muntre sanger”, Alexander L. Kiellands oldefar, etterlot seg en produksjon som i dag utgjør ca. 2.500 trykksider ifølge Hans Eyvind Næss. Her har vi en salmesamling og prekensamling, lyrikk, nasjonale sanger, patriotiske dikt, opplysningssanger, lesebok for barn, sanger for bondestanden, selskapssanger, kjærlighetsdikt, minnedikt og heltedikt m.m.
Reidar Frafjord